Nordiske ledere satser stort på KI – men mangler plan for kompetansen

Nordiske virksomheter forventer store produktivitetsgevinster med KI de neste årene. Men hva skjer med fagmiljøene når oppgavene som ga nødvendig grunntrening, overtas av teknologien?

– Når nyutdannede ikke får begynne med junioroppgavene, lærer de seg aldri å bli seniorer, advarer førsteamanuensis ved Universitetet i Agder, Ishita Barua.

Under Arendalsuka samlet teknologiselskapet Vivicta et ekspertpanel for å belyse spørsmålet: Bygger vi fremtidens konkurransekraft ved å erstatte mennesker med KI, eller ved å utvikle dem i takt med teknologien?

– For første gang på lenge har vi en teknologi som ikke bare endrer hvordan vi jobber, men hvem som får være med på hvilke premisser. Vi ser tydelige forskjeller mellom dem som mestrer teknologien og dem som blir hengende etter.

Dette sier Sigrun Hansen Bock, leder for bank og forsikring i Vivicta Norge, som innledning til debatten.

Fire krefter treffer arbeidslivet

Barua, som også er lege, forfatter og seriegründer, mener det ikke er nok å spørre hvor mange som bruker KI. Det avgjørende er hva bruken gjør med ferdighetene til de ansatte. Hun trekker frem fire parallelle krefter som drar i ulike retninger.

Upskilling er den ønskede effekten: ansatte som bruker KI til å utvikle ferdigheter og utføre oppgaver bedre.

Deskilling er kompetansereduksjonen som oppstår når teknologien overtar oppgaver de ansatte dermed trener mindre på, omtrent som svekket hoderegning etter at kalkulatoren kom.

Never-skilling er risikoen for at nyutdannede aldri får utføre oppgavene som lærer dem faget fra bunnen av.

Kompetansekortslutning er faren for at ansatte lærer noe feil fordi de mangler fagkunnskapen til å kontrollere det språkmodellene leverer.

Særlig never-skilling kan få store følger for virksomhetenes langsiktige kompetansebehov. Forsvinner juniorarbeidet, må det skapes nye arenaer for øving og veiledning. Ellers kan virksomhetene om få år mangle seniorene som har oversikt og kunnskap til å kontrollere systemene.

– Hvis vi skal skape konkurransekraft med kunstig intelligens, må vi få mye av upskillingen og så lite som mulig av deskillingen, sier Barua.

Store forventninger, svak forankring

At virksomheter strever med balansen mellom teknologisk tempo og overordnet styring, kommer frem i Nordic AI Navigator, en undersøkelse Vivicta nylig har gjennomført.

Studien bygger på dybdeintervjuer med 339 ledere, beslutningstakere og KI-spesialister i Norge, Sverige og Finland. I gjennomsnitt venter virksomhetene en produktivitetsøkning på 10 til 20 prosent de neste tre til fem årene, men bare rundt en fjerdedel oppgir at satsingen er forankret hos toppledelsen, og kun én av tre har en tydelig KI-strategi.

Over halvparten av de nordiske virksomhetene ligger fortsatt på de to laveste modenhetsnivåene.

– Forskjellen fremover handler ikke om hvem som vil eller ikke vil ta i bruk KI. Den handler om hvem som klarer å gjøre det til en integrert del av virksomheten og ikke, sier Jarle Holtet-Lid, leder for offentlig sektor i Vivicta Norge.

Uten en samlet plan kan resultatet bli skygge-KI: at ansatte tar tjenester i bruk på eget initiativ, mens ledelsen mister oversikten over data, bruk og endrede arbeidsprosesser.

Holtet-Lid mener virksomhetene må bygge en klar strategi og rydde i egne data før bruken skaleres videre. Slik han ser det er KI i dag et spørsmål om ledelse og virksomhetsutvikling snarere enn et rendyrket IT-prosjekt.

Mennesket i loopen kan gi falsk trygghet

De raske KI-endringene er et dilemma for mange. Et vanlig svar på KI-risiko er at mennesker fortsatt skal ha den endelige kontrollen, det som kalles human in the loop. Barua mener prinsippet er viktig, men at det også kan gi falsk trygghet.

Spørsmålet blir mer presserende når KI går fra å gi svar til selv å utføre handlinger gjennom KI-agenter. Hele 80 prosent av virksomhetene i Vivicta-undersøkelsen ser for seg å ta agentisk KI i operativ bruk innen tolv måneder.

– Når KI-agenter utfører mange handlinger på kort tid, blir det umulig å henge med i svingene. Man rekker ikke å tenke gjennom alle trinnene og ha kontroll på det som gjøres, sier Barua.

Det trengs dyp domenekunnskap for å oppdage feil før de får konsekvenser. Er ekspertisen bygget ned, fungerer ikke mennesket lenger som sikkerhetsventil.

Barua trekker en parallell til flyindustrien. Pilotene trener fortsatt på manuell flyging, selv om autopiloten brukes det meste av tiden. Automatiseringen har ikke fjernet behovet for grunnleggende ferdigheter.

Den samme tankegangen kan bli nødvendig i flere bransjer: virksomheten må bestemme hva som trygt kan automatiseres, hvilke beslutninger mennesker fortsatt skal eie, og hvilke ferdigheter som må vedlikeholdes selv om de sjelden brukes.

Når effektivitet ikke er hele regnestykket

Sakprosaforfatter og skribent Linn Stalsberg utfordret premisset om at all effektivisering er et fremskritt. At en språkmodell kan spare tid på e-poster og rapporter, betyr ikke nødvendigvis at den samlede verdien av arbeidet øker.

– Jeg kjenner folk som sender e-poster til hverandre der de bare lenker til svaret fra ChatGPT. Det er ikke lenger mellommenneskelig kommunikasjon, sier Stalsberg.

Hun mener selve prosessen har verdi: å lete etter ordene, gjøre feil og utvikle en tanke i møte med andre. Maskinproduserte svar kan gjøre oppgaven raskere, men samtidig svekke kommunikasjonen og resultatet.

Stalsberg etterlyser en bredere diskusjon om eierskap, persondata og maktkonsentrasjon, og understreker at KI ikke er under demokratisk kontroll, men i stor grad styres av noen få teknologiselskaper og deres eiere.

– Da vi fikk bilen, fikk vi etter hvert også trafikklys, bilbelter, bremser og forbikjøringsregler. Det kommer gjerne en motteknologi med fremskrittene. Det er den typen motteknologi jeg lengter etter nå, sier hun.

Dersom gevinstene først og fremst tilfaller eiere og investorer mens behovet for arbeidskraft faller, frykter Stalsberg at resultatet kan bli større ulikheter og svakere skatteinntekter fra arbeid.

– KI betaler ikke skatt, poengterer hun.

Samtidig kan KI gi stor verdi som ikke måles i verken profitt eller arbeidstimer spart. Spørsmålet er derfor ikke bare hvem som får gevinsten, men hva slags arbeidsliv og samfunn som bygges, og hva vi ønsker å bruke KI til. 

Spørsmålet om hvem som kontrollerer teknologien, handler også om hvilke reelle alternativer som finnes til de amerikanske tech-gigantene. Barua mener det er presserende å dyrke frem norske og europeiske KI-initiativ.

– Det trengs alternativer som bygger på vår kultur, våre premisser og våre verdier. Hva gjør det med arbeidslivet og samfunnet vårt at vi i dag mangler dette mangfoldet, spør hun.

Kompetanse og ledelse avgjør

Debatten peker mot at KI-kompetanse må bygges systematisk. Ansatte og nyutdannede trenger opplæring som gjør dem i stand til både å bruke og å overprøve teknologien, uansett hvilke KI-verktøy det gjelder.

Holtet-Lid trekker fram betydningen av å forankre KI-satsinger på toppnivå. Ledelsen må velge hvilke problemer som skal løses, hvem som har ansvaret, og hva som ikke skal automatiseres. 

Skillet vil ikke først og fremst gå mellom virksomhetene som bruker og ikke bruker KI, men mellom dem som utvikler mennesker og organisasjon i takt med teknologien, og dem som lar kompetansen forvitre mens oppgavene automatiseres.

– Når vi om fem år ser oss tilbake, tror jeg ikke vi kommer til å angre på at vi tok i bruk KI. Men vi kan komme til å angre på at vi ikke brukte nok tid på å utvikle helheten i hvordan vi skal bruke KI. Og det er et lederansvar, oppsummerer Holtet-Lid.