– Sånn gjorde vi det da jeg skrev kode

MØLLEPARKEN, OSLO (digi.no): Dette er tredje del av intervjuet med Vivaldi-sjef Jon von Tetzchner. Første og andre del finner du her og her.

Da digi.no intervjuet Jon von Tetzchner i 2016, fortalte han at han gjerne skulle ha kodet mer selv. Derfor tok vi opp dette igjen da vi i slutten av oktober intervjuet von Tetzchner på nytt.

– Jeg har prøvd litt. Problemet jeg sliter med, er at det så mye styr å sette opp systemet. Når jeg gjør det, og så går det noen uker, så må det settes opp på nytt. Selv om jeg har prøvd – jeg går inn i koden og tester litt og sånt – føler jeg kanskje at de andre gjør det fortere enn det jeg gjør, og at de er bedre til det, forteller von Tetzchner.

– Likevel, øvelsen var god, jeg lever jo på mange måter i systemene.

Han tror han fortsatt er den hos Vivaldi med flest bug-rapporter og «feature request» i Jira.

UI-kompetanse

– Jeg er glad for å kunne ha diskusjoner med utviklere og designere om elementer. Jeg har nok en del meninger om hvordan ting skal gjøres, ikke minst på designsiden. Det var jo det jeg studerte, altså UI. Jeg har fortsatt meninger om hvordan ting skal gjøres, og jeg engasjerer meg i diskusjoner om dette.

– Men selvfølgelig også på kodesiden om hva vi kan gjøre. Da kan jeg si at «sånn gjorde vi det da jeg skrev kode». Noen ganger går det bra, andre ganger syns de andre at «det var for hundre år siden», ler von Tetzchner.

«Promises» og meldingskøer

Han forteller at mens han for det meste har kodet i C++, er mye av brukergrensesnittet til Vivaldi skrevet i JavaScript.

– Jeg er kanskje ikke like hjemme i dette. Det er visse fordeler og ulemper med deler av Javascript som jeg ikke er like komfortabel med – slik som typing, minnehåndtering og asynkron kode, innrømmer han.

– Jeg er veldig vant til å jobbe med meldingskøer og lignende. Nå har du «promises» og lignende på Javascript-siden, som jeg egentlig syns er en veldig kompliserende faktor. Jeg skal innrømme at jeg blir frustrert over «promises». Jeg føler at det er en krøkkete måte å gjøre noe på, som egentlig var veldig enkelt. For meg var basale meldingssystemer veldig trivielt. Hele Opera var en stor meldingskø. Vi hadde bare én tråd, men det la du ikke merke til som bruker, forklarer von Tetzchner.

I stedet ble ytelsen hentet ut gjennom det han omtaler som veldig bra, intern multitasking.

– Da slapp vi mye av den kompleksiteten du får når du innfører tråder og abstrakt asynk-kode.

– Det er nok noe av dette jeg fant ut, at akkurat den koden med asynkronitet og «promises» i Javascript, det føltes ikke naturlig for meg. Jeg begynt å lese, fant fram noen bøker og begynte å grave meg ned i materialet. Så gikk jeg rundt og irriterte meg grenseløst. «Hvorfor gjør du det så dumt?» Men det hjelper ikke så mye, konkluderer von Tetzchner.

Flere lokasjoner

Vivaldi har rundt 30 ansatte i Oslo, 10 i Island, mens drøyt fem holder til andre steder, hvorav noen i USA.

– Vi foretrekker jo å ansette folk ved kontorene, men så har vi i noen tilfeller hatt unntak. Disse kommer over til kontoret med jevne mellomrom, forteller von Tetzchner.

Det er stadig noen nye som blir ansatt, men ikke så mange som går.

– Det er vi veldig glade for. Det er noen som har gått i løpet av perioden som vi har holdt på, men nå syns jeg at det begynner å bli stabilt, og det er sånn vi ønsker å ha det. Vi håper jo at folk som kommer hit, ønsker å bli her. Det er jo også ofte slik at du ikke får det meste ut av en nyansatt før det har gått et år. De kan være flinke fra dag én, men det går fortere og fortere etter hvert.

Leder selskapet fra USA

Den dagen digi.no intervjuet von Tetzchner, var han på hovedkontoret i Oslo for første gang siden i sommer.

– Jeg bor i USA. Jeg har også noen andre ting på si – noen investeringer og slikt, men det jeg brenner for og bruker mesteparten av tiden min på, er Vivaldi. Men jeg sitter langt unna. Det blir å bruke epost, Slack og sånt. Jeg merker at jeg savner det å være blant folk. Derfor er de samlingene vi har både her, i USA og Island viktige, både for meg og alle de andre, forteller von Tetzchner.

Disse samlingene er et resultatet av at von Tetzchner for noen år siden tok med seg familien og flyttet til USA.

– Da kan ikke jeg være i Norge hele tiden. Til gjengjeld drar jeg folk over til meg, sier han.

Både i hans nåværende hjemsted, Magnolia i Gloucester utenfor Boston, og i bygda der han vokste opp, Setljarnarnes i Island, har von Tetzchner lokaler som både fungerer som kontorlokaler for Vivaldi og som en inkubator for å støtte oppstartsbedrifter uten å investere i dem. Dette kalles for Innovation House.

For tiden er lokalene i USA i ferd med å bli oppdatert slik at antallet soverom økes fra 20 til 30.

– Også i Island har vi et opplegg med leiligheter til å ta imot ansatte, slik at de får muligheten til å få kvalitetstid sammen. Dette er en fortsettelse av det vi gjorde i Opera, hvor vi fikk en utrolig sammensveiset gruppe, selv om vi var i mange lokasjoner og 50 nasjonaliteter bare i Oslo, forteller von Tetzchner.

Rykket opp

Det at Jon von Tetzchner er interessert i fotball, er ingen hemmelighet. Derfor er det vel helt naturlig at Vivaldi er sponsor for et fotballag. Det dreier seg om den islandske sportsklubben Grótta, som von Tetzchner spilte for da han vokste opp. Laget hører altså hjemme i Seltjarnarnes, en bygd med 4500 innbyggere.

– De kontaktet meg i 2015 for å høre om jeg ville støtte dem. Som et resultat, ble banen de spiller på kalt for Vivaldibanen, forteller von Tetzchner.

I utgangspunktet spilte Grótta på tredje nivå i Island, men i fjor rykket laget opp til annet nivå. Der har de vært også tidligere, men rykket ned igjen.

– Målet i år var å beholde plassen i annet nivå, men så vant de ligaen, med bortimot samme lag som året før. De har ikke råd til å kjøpe spillere, så det er mest lokale gutter, sier von Tetzchner. Men flere av lagets spillere har plass på Islands aldersbestemte landslag.

Selv om alle lagene i Island er amatørlag, så betaler mange av dem litt lønn. Det gjør ikke vesle Grótta.

– Neste år skal de spille i toppdivisjonen i Island. Dette var ikke planen, og plutselig har de fått stadionproblemer og slikt. Vivaldibanen har vel rundt 300 sitteplasser.

– Jeg håper de klarer seg, sier von Tetzchner.

Også damelaget til Grótta, som bare har eksistert i noen få år, har rykket opp i år, fra tredje til andre nivå i serien.

– I Island regnes dette som en stor sensasjon. Jeg syns det er fryktelig morsomt, avslutter Jon von Tetzchner.