Illustrasjonsfoto. (Bilde: Colourbox)

– Sikker digital postkasse kommer til å bli en parentes i digitaliseringen av offentlig sektor

Min kronikk om Sikker Digital Postboks (SDP) har falt leder for Digipost tungt for brystet.

Det forstår jeg. For bare noen dager etter at jeg skrev denne kronikken, opplyste NAV at de nå har sluttet å sende utbetalingsmeldinger gjennom SDP. Begrunnelsen er interessant. De har heller innført en innsynstjeneste for å kunne utvikle bedre tjenester overfor den enkelte bruker, og bedre brukerdialoger. De ser en større verdi av å kunne fange opp informasjon fra brukeren direkte, hvem som henvender seg til NAV, når, fra hvilket område, fra hvilken plattform, og kombinere det med de metadata de har om brukeren fra før. Dette er informasjon som NAV vil bruke for å utvikle bedre tjenester, bedre brukerdialoger, og å være proaktiv på andre områder enn det brukermøtet opprinnelig dreide seg om (såkalt «next best action»). I tillegg sparer man penger på det.

Debatten kunne stoppet der. Dette er mitt poeng: Både etatene og brukeren selv ser større verdi i å ha en direkte dialog som omfatter langt mer informasjon enn det som formidles gjennom en tredjepart.

Det som var den direkte foranledning til min kronikk, var at Digipost gikk til frontalangrep på Skatteetaten fordi den ikke lojalt fulgte opp politikernes vedtak om at selvangivelsen fra og med 2017 skulle meldes gjennom SDP og ikke Altinn som tidligere. Men grunnen til at dette er utsatt, eventuelt kansellert, er at SDP ikke har den nødvendige funksjonalitet som skatteetaten krever. Dette har Digipost visst om lenge.

Det er heller ikke slik at beslutningene i Skatteetaten – eller NAV – har skjedd i strid med «digitaliseringsstrategien» i offentlig sektor, eller på tvers av respektive statsråders ønsker. De er tvert i mot fullt inneforstått med at begge etatene har gode, rasjonelle grunner til å gjøre som de gjør. Det er derfor oppsiktsvekkende at en leverandør så til de grader kan gå i strupen på sine egne kunder. Og sett fra en brukers side: Hvorfor i all verden skal vi bruke flere millioner kroner hvert år på å flytte en tjeneste fra en leverandør (Altinn) til en annen (SDP) når dette har fungert aldeles utmerket i mange år?

Villedende tall

Mathisen sier jeg må se verdien av at det offentlige sparer 400 millioner kroner på SDP, og i 2017 allerede hele 200 millioner kroner. Disse tallene er imidlertid villedende. Da man beregnet den samfunnsøkonomiske gevinst av dette i sin tid, fant man at bruttoverdien av å sende post digitalt fremfor brevpost, ble beregnet til å bli 500 millioner hvert år, mens nettoverdien (altså fratrukket kostnadene som etatene har for å tilpasse seg denne løsningen) ble beregnet til å være 200 millioner hvert år. Overført til det Mathisen sier om at gevinsten i 2017 vil være på 200 millioner, så er dette altså bruttobeløpet; den reelle gevinst vil være under 100 millioner. Gevinsten ved å bruke SDP er derfor helt marginal.

Hva er salgsargumentet for SDP? «Sikker kommunikasjon», «sikker lagring» er som regel svarene. Begge deler er viktige. Poenget er at en ikke trenger SDP for å oppnå det. Estland blir ofte fremhevet for å ha kommet langt med digitaliseringen av offentlig sektor, også fordi de har tenkt nytt og innovativt. Estland har ikke noen «SDP», men sikker kommunikasjon og sikker lagring av offentlige dokumenter, men på en annen måte enn hva SDP gjør.

Mathisen har også noen forunderlige resonnementer i sitt innlegg. Jeg skal her bare ta ett av dem. Han stiller det (retoriske) spørsmålet om en ikke synes det det underlig at «endringer av forsikringsvilkår blir gjort uten at du får tilsendt melding om dette?». Ikke vet jeg hvilket forsikringsselskap Mathisen benytter, men mitt forsikringsselskap – ett av landet største – har for lengst etablert en proaktiv brukerdialog hvor jeg ikke bare får meldinger om endringer i forsikringsvilkårene, men også informasjon og forslag til endringer jeg bør foreta i mine forsikringer, alt basert på de «metadata» de besitter som gjør at jeg kan få bedre – og mer tilpassede tjenester til akkurat meg og mitt behov. Det er på samme måte NAV nå gjør gjennom sin innsynstjeneste og proaktive brukerdialog. Og forsikringsavtalene er sikkert lagret på Min Side ved hjelp av en skytjeneste.

Derfor hemmer SDP digitaliseringen

Mathisen spør hvordan jeg kan si at SDP hemmer og ikke fremmer digitaliseringen i offentlig sektor. Svaret bør være åpenbart:

Det ene er at etatene altså må foreta noen investeringer for å tilpasse seg et konsept som illuderer å være noe nytt, men som i realiteten langt på vei «digitaliserer» en manuell prosess. Og som de fleste mener i beste fall er en overgangsordning før etatene går over til innsynstjenester og proaktive brukerdialoger som NAV nå har gjort.

Det andre er at SDP bare adresserer en marginal del av en prosess som burde vært «digitalisert» fullt ut, nemlig distribusjon av informasjon om et vedtak. Politiattester er blitt brukt som eksempler. Politiet sparer her angivelig «millioner av kroner» hvert år på å formidle vedtaket gjennom SDP. At digital kommunikasjon er billigere enn brevpost, er hevet over enhver tvil. Men det som er det tidkrevende, er prosessen frem til et vedtak, ikke selve distribusjonen av vedtaket. 

Men det viktigste er at det fjerner ressurser og oppmerksomhet fra å «digitalisere» prosesser som har betydelig større gevinst enn SDP. Ett eksempel på det er «samtykkebasert deling av data».  Dette er et konsept som flere etater nå arbeider med. Ett eksempel er samspillet mellom offentlig sektor (skatteetaten og Brønnøysundregistrene) og finansnæringen om samtykkebasert deling av dataBare dette prosjektet har en potensiell bruttoverdi på 40 milliarder over 10 år eller altså 4 ganger det SDP angivelig har. I tillegg har slike prosjekter en rekke spin-off effekter som kommer i tillegg, i dette tilfelle ved å effektivisere Domstolsadministrasjonen som ikke er en del av prosjektet. Flere eksempler kunne nevnes; potensialet innen helsevesenet f.eks. er meget stort.

Den forrige regjering satset på å få «flest mulige skjemaer på nett»; denne regjeringen på å fjerne «tidstyver». En slik «tidstyv» skal være unødige kostnader i kommunikasjonen med brukerne; digital (sikker) post er billigere enn brevpost.

SDP kommer til å bli en parentes i digitaliseringen av offentlig sektor. Hvis den ikke allerede er det

Det som er felles for de to regjeringers «strategier», er at de fokuserer på enkeltelementer og ser ikke sammenhengen og helheten i det som skal «digitaliseres». Det er ikke visjonært og innovativ nok, og det ser ikke hvordan teknologien kan utnyttes til å tenke nytt om prosesser og konsepter. Det kan man heller ikke forvente at politikerne kan gjøre; all erfaring viser at dette må komme nedenfra, fra etatene selv. Regjeringens «strategi» må blant annet være å legge føringer for at denne kreativiteten og nytenkningen får lov til å blomstre i etatene.

Når da Skatteetaten og NAV har truffet beslutninger som går i mot SDP, er det derfor heller et resultat av rasjonelle, godt begrunnende valg foretatt i samforstand med respektive statsråder og politisk ledelse, fremfor en «illojalitet» overfor vedtatte beslutninger. En leverandør kan ikke være tjent med å motsi sine kunder på det som kundene mener tjener dem best.

Mathisen gjør et nummer av at jeg skriver at SDP er basert på gammelmodig teknologi. Jeg skulle selvsagt ha skrevet at det var basert på et gammelmodig konsept. Det er bruk av moderne teknologi til å digitalisere en tradisjonell prosess.

SDP kommer til å bli en parentes i digitaliseringen av offentlig sektor. Hvis den ikke allerede er det.

Arild Haraldsen har bidratt til digi.no med debatt, kommentarer og bokanmeldelser i mange år. Haraldsen var tidligere adm dir i NorStella, og i den anledning ansvarlig for Samhandlingsarenaenen i forskningsprosjektet Semicolon. Nå selvstendig konsulent med oppdrag innen strategisk bruk av IKT, foredrag og debattleder. Haraldsen har skrevet en rekke fagbøker innen sitt område.

Kommentarer (8)

Kommentarer (8)
Til toppen