Regjeringen nedsatte sommeren 2001 det såkalte Advokatkonkurranseutvalget med professor Einar Hope fra NHH som leder. Utvalget skal se på konkurransen i advokatmarkedet, herunder foreslå tiltak som gjør tjenestene rimeligere og mer tilgjengelige. Det er ikke så rart dette behovet har meldt seg når snittprisen på advokattjenester i Oslo ligger et sted godt over tusenlappen. Nå også med tillegg av 24 prosent merverdiavgift som kun næringsdrivende får fradrag for.
Det er ingen tvil om at dagens advokatsalærer kan virke skremmende på vanlige mennesker som trenger juridisk hjelp. Vissheten om at en hel månedslønn ikke rekker til mer enn et par dagers juridisk håndverk er nok ikke så enkelt å forstå for alle. Jevnlige oppslag i media med advokater i hovedrollen er vel heller ikke med på å øke tilliten til landets advokater. Når det i tillegg er allment at de største advokatfirmaene ikke tar oppdrag innen de private rettsområder fordi det ikke lønner seg, kan man jo begynne å lure.
Hva er så grunnen til at det ikke lønner seg å hjelpe private til en timesats godt over tusenlappen? Utgiftene er naturligvis høye for advokater, noe som ikke er så rart når faktum er at størstedelen av alle landets advokatkontorer befinner seg på Oslo indre vest - dvs. Vika, Frogner og Aker Brygge. I tillegg kommer selvfølgelig en lang utdannelse, investeringer i innkjøp av rettskilder og kontorhjelp m.v.
Det er likevel noe fundamentalt galt når de som skal hjelpe vanlige mennesker mot urett og myndighetsmisbruk, tar priser som er for høye til at de som trenger hjelpen mest kan ta seg råd til det.
Etter normal økonomisk teori skulle man da forvente at advokater priser seg selv ut av markedet og derav mister sine kunder. Men her er advokatstanden i en særstilling i Norge, og også de fleste andre land; advokater har enerett og fungerer som en slags monopolist for juridisk rådgivning og bistand til folket. Det finnes egne regler for hvordan advokater skal oppføre seg, regler om hvordan advokatfirmaene skal være organisert, egne disiplinærnemder for klager osv.
Det er med andre ord ikke bare å starte og praktisere som advokat, selv om man har et ønske om å hjelpe mennesker med den avsluttede 6-årige utdannelsen ved et av landets juridiske fakulteter. Det skal likevel ikke underslås at reglene for å drive som advokat er for å sikre en kvalitativt best mulig bistand, men i dagens konsulentverden er grensen likevel ikke så klar som tidligere.
Likevel er det et faktum, som er dokumentert i juridisk forskning, at det er et stort rettshjelpsbehov i Norge. Med dette menes at det er ulike rettsområder hvor vanlige mennesker på en eller flere måter ikke får sin lovmessige rett, som igjen medfører et økonomisk tap for vedkommende eller på annen måte dårligere rettigheter enn det som er garantert ved lov. Dette kan for eksempel være for kort oppsigelsestid i husleiekontrakten, manglende arbeidsvern eller regelbrudd ved forbrukerkjøp m.v.
Problemet i Norge er derfor at det er for få advokater, og disse igjen tar seg altfor godt betalt av den del av befolkningen som faktisk trenger juridisk veiledning - hvis de i det hele tatt ønsker å ta slike oppdrag. Faktum er at norske advokatfirmaer går økonomisk bra - veldig bra, noe som ble dokumentert i media for litt siden da endel av de største, ved en glipp fra myndighetene, ble pålagt å sende inn regnskap. På tross av dette er arbeidsmarkedet for nyutdannede jurister vanskelig, og det er bare et fåtall heldige som får muligheten til å hjelpe mennesker som advokat.
Samtidig blir samfunnet i stadig sterkere grad regulert ned til den minste detalj, noe som medfører at det blir omtrent umulig å kjenne sine rettigheter og kunne forutse sin rettsstilling. Gapet mellom de som trenger juridisk bistand og de som har råd til det øker derfor i begge retninger.
En ting som heller ikke skal undervurderes er den barriere og psykologiske påkjenning det er å oppsøke advokat. Bare å komme gjennom første "siling" hos sekretærene kan være vanskelig nok, og en møteavtale med advokaten kan neppe skje før en 14 dagers tid. Så skal man ta seg en halv dag fri, finne en p-plass i Vika uten å få bot og møte opp i de lekreste kontorlokaler for å treffe "sakføreren". Jeg skal ikke trekke advokaters evne til å sette seg inn i alle typer saker i tvil, men går det an å sette seg inn i hvordan føles for vanlige mennesker å komme inn i denne advokatverdenen med sine trivielle problemer?
Kanskje er det likevel noe som er på vei til å skje i dette markedet. Enkelte har hevdet at det digitale samfunnet vil skape et klasseskille mellom den som kjenner teknologien og den som ikke gjør det. Men kanskje er det motsatt. Kanskje er teknologien med på for første gang siden Norges tidligste tider å tilgjengeliggjøre retten for folket, og sikre flere av de som trenger det den hjelp de både trenger og har krav på.
Det er nå over 2,5 millioner internettbrukere i Norge, og Internett gjennom TV-skjermen og mobiltelefoner/personlige assistenter vil alminneligere mediet enda mer. Da kan man ikke lenger snakke om et ny teknologi, da snakker man om et etablert og tilgjengelig medium for store deler av Norges befolkning.
Internett har derfor et potensial om å gjøre lov og rett tilgjengelig for alle. Her er det likevel ikke bare jubel. I Norge kan man nå etter et sterkt press mot Lovdata endelig få lese lover gratis på Internett. Men dommer fra landets domstoler er i bare begrenset grad tilgjengelig gratis på Internett. Det er ikke så lett skjønne at hvis man skal ønsker å informere seg om den dømmende makt sin virken over folket, så koster det penger. Dommene er jo det aller viktigste for å vite hva som er gjeldende rett i Norge. Først gjennom konkrete domsavgjørelser blir lovens regler tolket og får sitt anvendelsesområde fastlagt. Det finnes også rettsregler i Norge som ikke finnes i lover i det hele tatt, såkalt ulovfestet rett, hvor regelen utelukkende fremkommer gjennom rettspraksis.
Hvis man ser på hvilke muligheter dette mediet gir innenfor advokatrådgivning er det virkelig et for å yte bistand til de som mest trenger det. Her er det ingen fysisk vare som skal fraktes, men snakk om tegnbaserte tjenester som kan leveres elektronisk direkte til klienten i løpet av sekunder. Til de som derfor har bruk for bedre, raskere og billigere advokatrådgivning er det forhåpentligvis en bedre fremtid i det digitale samfunn. Å kalle Internett et anarki er nok ikke riktig, men at Internett gir en helt ny type konkurranse for advokattjenester og dermed en et bedre marked for forbrukere av advokattjenester burde ingen være i tvil om.
Det neste spørsmålet er hvordan tradisjonelle advokater og advokatfirmaer som nå går på nett faktisk nyttiggjør seg av teknologien til noe annet enn en ny kommunikasjonsform. Hva er realiteten i at et advokatkontor kjøper et domene, bruker noen hundre salærtimer på å lage noen internettsider og sier: NÅ er vi på nett? Det er den samme feilen som gjøres; teknologiens muligheter og begrenses til å bruke sidene som en brosjyre med bilde av det "sentralt beliggende kontoret" samt alle partnerne i mørk dress. Selvfølgelig er det raskere å sende brev med e-post, men er dette det ypperste man kan oppnå ved hjelp av Internett? Og hvem er det som snakker med advokaten under fire øyne i et kornete og hakkete bilde på 10x10 cm på PC-skjermen?
Fremtidens advokatrådgivning er derfor ikke e-post og ellers alt som før. Fremtidens advokatrådgivning er å snu dagens advokattjenester på hodet. Det er å tilpasse seg kunden, istedenfor at kunden må tilpasse seg advokaten.
Nå kan det tilbys advokattjenester 24 timer i døgnet - når klienten ønsker det - til en pris som er akseptabel og med en hurtighet som gjør at klienten får hjelpen når det trengs. Det vil være en revolusjon med størst fordeler for vanlige mennesker, men også for mindre firmaer. Her snakker man om å ta i bruk teknologien til å tilgjengeliggjøre, effektivisere og forbedre jussen . Da bør det også bli rimeligere.
Men tror utvalget at timeprisen går ned fordi advokatene plutselig ønsker å redde verden, tar de nok feil.
