JUSS OG SAMFUNN

Bokbinderen - den litterære helt i neste årtusen?

Smigrende tilbud om skinninnbundne bøker preger ukens mediakommentar av Jon Michelet, alias "Direktøren".

Jon Michelet
21. jan. 1997 - 13:00

Hva trenger en direktør hjemme og på kontoret? Den som her svarer "pen kone" og "blond sekretær" har brakt seg selv i sørgelig miskreditt i vide kretser. For svaret er naturligvis; skinninnbundne bøker!

Forrige uke skrev jeg en stubb om hvordan det føles å bli utnevnt til lovende direktør i verdensklassen av geniene som prøver å verve abonnenter til amerikanske tidsskrifter.

Denne gangen skal det handle om hva en slik direktør på vei oppover behøver for å komme seg helt til topps. Og jeg har prima materiale for hånden. For ikke før hadde jeg skrevet min direktør-epistel, så landet det i postboksen min en brosjyre fra The Easton Press i Norwalk i delstaten Connecticut, USA.

Det er en brosjyre som jeg uten å nøle vil kalle for dritstilig, hvis man kan bruke et slikt uttrykk i de kretser jeg nå tilhører. Slår jeg til på tilbudet fra det kombinerte forlaget og boktrykkeriet der borte, vil jeg etterhvert bli eier av The 100 Greatest Books Ever Written. Men det dreier seg ikke bare om de best skrevne bøkene. Det poenget som brosjyren fra boktrykkerne formelig prenter inn i meg, er at det i høyeste grad dreier seg om de 100 best innbundne bøkene i verden.

Alle som har sett tv-serier fra amerikanske advokatkontorer vet at man ikke blir direktør ved et slikt kontor uten å ha minst 1000 bøker med skinnbind og gullrygg stuet opp i majestetiske reoler av mahogny bakom skrivebordet. Så får 100 være en sped begynnelse.

Som åpningstilbud vil jeg motta klassikeren Moby Dick innbundet i blått lær med ornamenter i 22 karat gull for den latterlig lave prisen 4 dollar og 95 cent. Kanskje vil det gå med meg som det gikk med Zoran F. fra Nederland, som blir sitert med følgende utsagn i brosjyren: "I have done with Moby Dick something that I used to do with my Teddy Bear, many years ago. I have slept with this piece of perfection in my arms."

Det kan man trygt kalle en bok-kåt hollender. Rett oppi bingen med boka! (For Zorans del får vi jo virkelig håpe at det var boka, og ikke selve den mytiske hvite hvalen Moby han hadde sengekos med, for det omstreifende havuhyret var en gigantisk spermhval med sterke aggressive tilbøyeligheter.)

Howard I. fra Illinois fikk et tilsynelatende uløselig problem. Han visste ikke om han skulle seMoby Dick eller lese det praktfulle verket. Howard fant imidlertid en snedig løsning: "So far, I have managed to do both." Både titte og lese, altså. Det kan man vel nærmest kalle et columbi egg?

Noe forvirrende er det at det intet sted i brosjyren står nevnt hvem som er forfatteren av Moby Dick. Slikt er det vel forventet at vi direktører skal vite. Og det vet vi jo. Det er Herman Melville, selvfølgelig.

Velger jeg å plassere de 100 bøkene i hjemmet, kan jeg være trygg på at de vil utgjøre "a rich addition to your home". Ingenting forandrer et rom raskere, heter det i brosjyren, enn hyller fylt med luksuriøse bøker. Gjester vil føle seg mer hjemme, heter det videre, og konversasjonen vil flyte mer naturlig. Så kommer clue't, noe jeg aldri har tenkt på: " – even chairs feel more comfortable in a room adorned with beautiful books." Hva vil man ikke gjøre for å glede stolene sine og få dem til å føle seg komfortable? Her er det klart at litteraturen må få sin plass!

Men hva slags litteratur? Jeg blir nøye informert om at for de neste bøkene jeg vil motta er prisen gått ørlite grann opp, til skarve 39 dollar og 50 cent, noe som også må sees på som en gi-bort-pris, tatt i betraktning at det tar halvt år å lage hver enkelt bok.

Nå er jeg av den litt irriterende typen som gjerne vil vite hva jeg får. Så jeg leter i brosjyreteksten etter en liste over de 100 bøkene, og en utsendelsesplan. Jeg vil nødig at den neste boka jeg mottar fra Connecticut skal være en kokebok, for jeg har kokebok. (Ingrid Espelid Hovigs smårutede).

Når det tar et halvt år å lage hver bok, kan en hvilken som helst direktør enkelt regne seg fram til at det tar 50 år å lage hele serien. Det vil være lenge å vente for de fleste av oss. Men forlaget bedyrer at man har et lager. Ja, den som er ekstra ivrig kan få hele den komplette samlingen tilsendt på røde rappet. Da blir det jo presserende å vite hva man får. Men siden ingen liste finnes, må jeg stole på at "influential individuals like William F. Buckley" som eier hele samlingen ikke har latt seg lure.

Dessverre aner jeg ikke hvem William F. Buckley er. Jeg håper det ikke var han som skjøt John Lennon.

Jeg leser og leser, og blir introdusert for bokbinderen Roger Beaman som lager prototypene til bøkene, Veronica Cooper som syr sammen bindene og Bobby Taylor som stempler inn de intrikate mønstrene i permene. Av bokbinderen er det til og med et fint fargebilde, og det er det sannelig også av papirrullene hvorfra man henter papir til bøkene, og ikke minst av innsida av bokpermene som er dekket med såkalt satin moiré. Snobbete, hva, for oss snobber?

Men ikke en eneste forfatter. Jeg kommer på at jeg selv var forfatter før jeg ble vippet opp i direktørsfæren, og leter enda mer innbitt. Til slutt finner jeg en liten bokliste på brosjyrens innbrettsside Her kommer da en liten test rettet mot andre direktører: Husker dere hvem det var som skrev Tom Jones, Jane Eyre, Vanity Fair, Alice's Adventures in Wonderland og The Red Badge of Courage? Disse fem bøkene er blant de tolv som blir presentert, og forlaget i New England har ikke tatt seg bryet med å oppgi noen forfatternavn.

Jeg har aldri hørt om The Red Badge of Courage, og er heller ikke sikker på hva en "badge" er. Ifølge ordboka er det en slags knapp. Javel. For alt jeg vet kan romanen "Den modige, røde knappen" være midt i blinken for meg. Men heisann! Her står et forfatternavn i samband med presentasjonen av romanen; John Steuart Curry blir nevnt, og han hadde sannelig min hatt en bestefar som kjempet i Borgerkrigen. Av dette kan vi vel trekke den slutning at den modige knappen deltok i krigen, kanskje på samme romantiske måte som den sølvknappen som ifølge legenden ble støpt om til prosjektil i Fredrikshald, og som vi knerta Karl den tolvte med. Ved nøyere lesning viser det seg dessverre at Curry er bokas illustratør, ikke dens forfatter.

Det er klart at illustratører og håndverkere er gode folk å ha når praktbøker skal produseres. Men jeg synes det er litt trist, gammeldags som jeg er, at forfatterne skyves helt til side og bokbinderen ved terskelen til et nytt årtusen framstår som den største litterære helten. Siden de fleste pariaer og plebeiere i det nye årtusen bare kommer til å lese datautskrifter, og binde inn de mer voluminøse printene sine i patetiske plastbind i en kjip, liten stiftemaskin som står ved siden av printeren – synes det likevel korrekt at vi som har tilgang på innbundne bøker hyller innbinderen.

En trøst for meg er det også at jeg havner i godt selskap når jeg med tid og stunder går til The Easton Press for å få en sømmelig innbinding på mine direktør-memoarer. For presidentene Richard Nixon og Ronald Reagan, samt tidligere statsminister Margaret Thatcher – alle benytttet de den ærverdige institusjonen da de skulle binde inn meomarene sine i lær og gull.

Og i bedre selskap enn med Nixon, Reagan og Thatcher kan da vel ingen direktør havne?

Les mer om:
Del
Kommentarer:
Du kan kommentere under fullt navn eller med kallenavn. Bruk BankID for automatisk oppretting av brukerkonto.
Tekjobb
Se flere jobber
En tjeneste fra