Navs digitaliseringshistorie har vært – og er fortsatt – et pionerarbeid, og vi har vært en plog i offentlig sammenheng. Vi har våget å jobbe på nye måter uten å ha hatt mange å se til.
Vi kan ikke kjøpe «hyllevare», for det finnes ikke noe på markedet som dekker våre behov. Det aller meste av både søknader og saksbehandlingsverktøy må skreddersys.
300 systemer på ulike plattformer
Med 300 systemer som var bygd opp på ulike plattformer, var det et stort moderniseringsbehov på IT-siden da Nav ble etablert i 2006. Først ut var den største ytelsen: Alderspensjon. I 2011 leverte Nav nye IT-løsninger for en million brukere innenfor planlagt tid og budsjett. Nå kunne søknaden sendes på nett, og mange fikk svar i løpet av minutter.
Samme år begynte planleggingen av Moderniseringsprogrammet, som skulle utvikle «helhetlige IKT-løsninger» med en ramme på 3,3 milliarder kroner fordelt på tre prosjekter: P1, P2 og P3. Alt skulle være ferdig innen 2018. P1, skulle blant annet levere en gjenbrukbar vedtaksløsning. Det gikk mildt sagt ikke som planlagt. Budsjettoverskridelser, for høye ambisjoner og dårlig styring gjorde at programmet ble stoppet og delt opp i mindre biter. Vi lærte mye av dette.
Men som Digi skrev i etterkant: Er det så sikkert at det er IKT alene som er årsaken til IKT-skandalene? Nav sto midt oppi norsk offentlig sektors største reform noensinne. Trygdeetaten og Aetat var slått sammen, og alle Nav-kontorer var – og er fortsatt – et partnerskap mellom staten og hver enkelt kommune. Organisasjonen var fortsatt under utvikling.
Nav om exit-strategi: − Målet er å ikke være bundet til leverandører
Gamle IT-systemer må erstattes
Snart 18 år etter Nav ble etablert, er flere av de gamle IT-systemene fortsatt i bruk. Deriblant Infotrygd fra 1978. Den gamle traveren til trygdeetaten skulle for lengst vært pensjonert. Aetats saksbehandlingsverktøy Arena, er i ferd med å fases ut etter nesten 25 års drift.
Det er helt nødvendig å erstatte de gamle IT-systemene med nye og bedre løsninger som imøtekommer dagens krav til blant annet universell utforming, innsyn, personvern og sikkerhet.
Så hvorfor er de ikke skrotet for lengst, spør du deg kanskje. Det korte svaret er at alle opplysningene som ligger i dem, må overføres til nye systemer. Og når de nye er mer komplekse å utvikle enn først antatt, må vi samtidig bruke de gamle.
Finansieringsmodellen passer ikke
Til tross for at ikke alt har gått på skinner, har Nav mange digitale suksesshistorier. Flere av dem har vunnet høythengende priser. Alderspensjon er ett eksempel, et annet er foreldrepengeprosjektet (P2), som blant annet lagde en ny saksbehandlingsløsning for foreldrepenger. Da prosjektet sto ferdig i 2019, var det innen tidsfristen og under kostnadsrammen. P2 kostet 980 millioner, og den samfunnsøkonomiske gevinsten ble beregnet til 2,1 milliarder.
Underveis i prosjektet gikk P2 over til smidig metodikk, som gir en jevn og kontinuerlig utvikling. Tjenestene som utvikles, leveres gradvis og justeres underveis.
Tidligere var det vanlig med store prosjekter med faste rammer og en bestemt sluttdato – såkalt «fossefall», som har høy risiko fordi det er vanskelig å spå behov flere år fram i tid. Den prisbelønte IT-løsningen for alderspensjon, for eksempel, må gjennom omfattende og kostbare endringer for å møte dagens krav.
Smidig metodikk har vært den mest brukte arbeidsmetoden i mange år nå, men finansieringsmodellen er fortsatt tilpasset fossefall. Statens prosjektmodell må brukes når vi søker om penger til kostbar IT-modernisering. Den innebærer blant annet at vi forplikter oss på forhånd til å ta ut gevinstene vi forventer av prosjektet, også hvis vi ser underveis at vi må justere kursen. Det er forståelig at politikerne må vite hva de gir penger til og når løsningene skal være ferdig, men modellen er ikke tilpasset dagens IT-utvikling.
Det handler ikke om et nei til konsulenter, men om å bruke dem riktig
Mer komplisert enn estimert
Det så vi for eksempel i P3, som skulle utvikle saksbehandlingsverktøy for seks ytelser, og bidra til å avvikle Infotrygd. Prosjektet skulle vare fra 2019 til 2021, men ble forskjøvet ett år på grunn av pandemien og nye ordninger som krevde IT-ressurser. Fem av de seks verktøyene var ferdige i 2022, men det gjensto store leveranser på sykepengeområdet, som viste seg mer komplisert å utvikle enn det vi estimerte.
Og når gevinstene – som i dette tilfellet var en betydelig reduksjon i antall saksbehandlere – allerede var tatt ut, får det naturlig nok konsekvenser for handlingsrommet vårt.
Vi må holde trykket oppe
Hele offentlig sektor har fått i oppdrag å frigjøre tid og ressurser fra oppgaver som kan automatiseres. I Nav har vi kommet langt, men vi har mye igjen. Vi må holde trykket oppe for at de som trenger oss får de tjenestene de kan og bør forvente.
Med trange budsjetter og stadig flere som trenger hjelp fra oss, må vi prioritere hardt. Før jul ble vi enige med medbestemmelsesapparatet vårt om et foreløpig budsjett for 2025, og jeg synes vi har klart å finne en balanse mellom ressurser til digitalisering, saksbehandling og brukermøter. Den balansen er nødvendig for å gi best mulig tjenester til brukerne våre.
Mímir kaller det absurd – jeg er stolt
