Å forflytte seg med bil er ingen privatsak lenger. I den grad det da lenger er mulig å kjøre bil i befolkede områder. Moderne biler har GPS og 4G og snart 5G. Du låste den opp med en app på mobilen, så den vet hvem du er, og hvor du var. Du har fortalt den hvor du skal, så den kan finne raskeste vei. Den vet hele tiden hvor du er og hvor fort du kjører. Du blir stadig registrert av bompengekameraer. Kjører du for fort blir du også tatt bilde av. Noen ganger tas det to bilder av deg for å finne ut om du har kjørt for fort i gjennomsnitt på en strekning. Alle blir tatt to bilder av, uansett hvor fort de kjører.
Det ligger forslag på bordet om å innføre veibetaling ved at man betaler for den strekningen man faktisk kjører. Det innebærer at du i tillegg må ha en enhet om bord i bilen som hele tiden registrerer hvor du kjører for at du skal faktureres riktig kjørelengde og pris.
Og skal du parkere bilen i 2021 må du betale for det. Det kan gjøres enkelt og praktisk med app fra parkeringsselskapene. I parkeringshus tas det nå automatisk bilder av bilen din på vei inn og ut, for at du skal slippe å gjøre det selv. Noen steder i gatene kan man fremdeles betale og få en papirbillett, men nå kommer automater der man må taste inn bilnummeret i stedet. Alle parkeringer havner i databaser hos selskapene. Hvem kontrollerer hvor det blir av disse dataene?
Appene lagrer data
Mye enklere er det ikke å reise anonymt kollektivt. Det er snart over og ut for manuelle billetter. Du bestiller og betaler med app eller via nettsider. Du kan fremdeles betale med kontanter i en luke, men som oftest er det betalingskort. Vipps, og du er linket til billetten med destinasjon og reisetid. Lokalbussene jeg reiser med har dessuten kameraer som filmer hele bussen inni.
Det samme med taxi. Omtrent uansett hvor du skal, starter taksameteret på et beløp de færreste lenger har i kontanter i lommeboken. Så da betaler du med kort. Og taxiselskapet logger hvor du startet og sluttet reisen. Kanskje du til og med bestilte reisen med en app. Iallfall hvis du reiste med Uber.
Elsparkesyklene er kanskje ikke populære overalt, men de er kommet for å bli, i en eller annen variant. Du kommer fort og miljøvennlig frem. Appen låser opp sykkelen, styrer lading og sporer deg, for at du skal sette den på plass et sted så leietiden din stopper. Eller du kan sykle. Garmin forteller deg puls, fart, vind, temperatur og…. posisjon. Uten sykkelcomputeren er en sykkeltur meningsløs, for er ikke turen registrert på Strava så har den jo ikke skjedd.
Man kan selvfølgelig gå fra A til B, men i Oslo sentrum plukkes man fort opp av et kamera, uansett hvordan man forflytter seg. Og det holder med ett bilde for å identifisere deg, f.eks. vha. en tjeneste i Polen som heter Pimeyes som vet hvordan du ser ut. Den har støvsugd internett for bilder og navn og lagret dette i en stor database. Og i land som Kina har man i noen byer god kameradekning i gatene og programvare for realtid ansiktsgjenkjenning. Dette er EU i ferd med å forby, men man vet jo aldri hvordan ting utvikler seg. Etter Beijing og Shanghai er London verdens mest overvåkede by med 691.000 overvåkningskameraer på offentlige steder. For Oslo finnes ikke gode tall, siden meldeplikten for å sette opp et overvåkningskamera falt bort for flere år siden.
Når sa vi ja til dette?
Da jeg på åttitallet kjørte rundt i en VW boble var det ingen som visste hvor jeg var, hvis jeg da ikke ble tatt i en kontroll. Jeg parkerte langs fortauet og det kostet ingenting. Tok jeg kollektivt eller taxi betalte jeg med kontanter. Ellers gikk eller syklet vi rundt. Ble jeg forsinket til en avtale måtte jeg lete opp en telefonkiosk for å forsøke å si ifra. Kanskje den i andre enden svarte, kanskje ikke. Det var mye mindre praktisk enn nå, men dersom POT ville holde øye med meg måtte de ut i gatene og skifte film i kameraene sine. PST vil ha en enklere jobb nå.
Hvordan havnet vi egentlig her? Når sa vi ja til dette? Og hvor blir det av alle disse dataene? De fleste lagres i en utenlandsk sky. Noen sier dataene er anonyme, eller at de slettes med en gang de ikke lenger er nødvendige. Men hvem kontrollerer alt dette? Vi har sett nok av tilfeller som viser at dette ikke nødvendigvis er til å stole på. Og hvem vet hvilke organisasjoner som kjøper data fra disse databasene? Vi vet at innsamlede data ofte selges videre for rettet markedsføring og annen kommersiell virksomhet. Når NRK og New York Times kan kjøpe posisjonsdata betyr det at hvem som helst andre med nok penger kan kjøpe dem også. I noen land kan statlige organisasjoner hente slike data ut av disse skyene selv, gjerne med en hemmelig, lokal lov i hånd. Eller de kan plukkes opp i transitt på vei til skyen sin i utlandet. Mye av internett-trafikken ut av Norge lagres av Försvarets Radioanstalt (FRA) når den krysser grensen til Sverige. Og slike organisasjoner er ikke ute etter å selge deg noe.
Mye av dette er selvfølgelig bare blåbær mot hvilke spor mobiltelefonen og smartklokken din legger etter seg, siden de sporer deg ned på centimeteren uansett hvordan du beveger deg. Men det er en annen problemstilling. Skal man leve anonymt og uovervåket i fremtiden må man nok flytte ut i distriktene og være selvforsynt med det man trenger til daglig.
Overvåkningsutstyr som er forbudt i store deler av verden, selges åpent i Norge
