Problemene innleiereglene har skapt for konsulentbransjen, tones ned i en ny rapport , skriver Digi.
Rapporten, som er utarbeidet av Menon Economics på oppdrag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet, forsøker å beskrive hvordan bransjen bruker entreprise- og innleiekontrakter.
Men den unnlater å rydde opp i den grunnleggende uklarheten i at dagens binære modell, innleie vs. entreprise, ikke gjenspeiler hvordan kompetanse faktisk benyttes i praksis.
Misvisende
Et særlig poeng er Menons fremstilling av «entreprisekontrakter» som dominerende i rådgivernæringen. Det er juridisk misvisende. Det som ofte omtales som «entreprise», er i realiteten konsulent- eller rådgiveroppdrag der leverandøren bidrar med faglig kompetanse i tett samarbeid med kundens team, uten resultatansvar i entrepriserettslig forstand. Dermed forvrenges statistikken, og bildet som tegnes av bransjen, blir unyansert.
I tillegg må svarene i Menons undersøkelse tolkes med varsomhet. Når det ikke lenger er lov med innleie fra såkalte «AS-meg-selv»-selskaper, er det naturlig at mange oppgir at de har «entrepriseoppdrag» når de blir spurt. Det betyr ikke nødvendigvis at de faktisk opererer under entrepriserettslige rammer, snarere at de forsøker å forholde seg til et uklart regelverk.
Tredeling
En måte å løse dette på, er å innføre en tredje kategori: Konsulent- og rådgivertjenester hvor kunden kjøper en tjeneste, ikke et «hode» eller «kapasitet», men heller ikke «resultatansvar» som fort blir svært ubalansert.
- Innleie
- Konsulent- og rådgivertjenester
- Entreprise
En slik tredeling ville gi et mer presist og håndterbart rammeverk og fjerne dagens kunstige skille, hvor alt enten må defineres som innleie eller entreprise.
Symptomer vs. løsning
Menons rapport anerkjenner utfordringen, men blir stående på det deskriptive. Den beskriver symptomene, men ikke løsningen. Det reelle behovet er å anerkjenne konsulentoppdrag som et legitimt format mellom innleie og entreprise, og etablere klare kriterier for når og hvordan slike oppdrag kan brukes lovlig og forsvarlig.
Samtidig må kundesiden få bedre veiledning og opplæring i hvordan behov skal spesifiseres og anskaffelser struktureres. Det er et betydelig kompetansegap, ikke minst i offentlig sektor, når det gjelder å beskrive hva man faktisk skal kjøpe: kompetanse, kapasitet eller et konkret resultat.
Skal vi få mindre uklarhet og mer forutsigbarhet, trenger vi tydelige regler og praktiske veiledere som både virksomheter og leverandører kan navigere etter. Først da får vi et regelverk som ivaretar både fleksibilitet, rettssikkerhet og effektiv bruk av kompetanse.
Estland ble digitalt av nødvendighet – Norge kan bli det av vilje
