Forsvaret lanserte en egen datagrunnlov under Arendalsuka. Bakgrunnen var erkjennelsen av at de trenger mer fleksibilitet og ønsker å unngå bindinger til bestemte leverandører. Det er en klok beslutning.
Prinsippet om at data ikke skal eksistere på teknologiens premisser, men at de har sitt eget livsløp, er ikke slik vi tradisjonelt har drevet digitalisering. Data reflekterer en virkelighet og er en abstraksjon av denne virkeligheten. Det er det teknologien skal reflektere. Ikke låse dataene inne eller forvrenge dem.
Lenge har det vært begrenset interesse og forståelse for problemene en datasentrisk arkitektur forsøker å løse. Kanskje kommer enkelte problemstillinger opp først når behovet presses frem av nødvendighet.
Dagens geopolitiske situasjon er en slik katalysator, og den gjør behovet for kontroll over egne data, interoperabilitet og teknologisk handlingsrom både aktuelt og konkret.
Digitale landskap eser ut
«Applikasjoner kommer og går, data de består», er en setning som godt beskriver virkeligheten vi står overfor.
Det handler om hvordan vi anskaffer og utvikler løsninger. Hvordan vi organiserer og finansierer digitalisering. Hvordan vi plasserer eierskap. Og hvordan vi velger teknologi og leverandører – uten samtidig å låse fast våre data.
Mange av oss har hjelpeløst observert hvordan digitale landskap får lov til å ese ut med stadig flere applikasjoner, integrasjoner og databaser. Kompleksiteten øker ukontrollert. Kostnadene kan bli enorme. Endringer blir vanskeligere og vanskeligere. Og etter hvert blir det både dyrt og tidkrevende å møte behovene virksomheten faktisk har.
Data først
Vi kjøper inn nye løsninger, kanskje blendet av leverandørenes imponerende liste av muligheter, uten å tenke nok på hvordan dataene skal håndteres i dette landskapet. Ikke minst hvordan alt dette skal passe sammen i etterkant og møte nye behov.
Til slutt har vi skrudd oss fast i en stor mengde digitale løsninger som vi ikke kan skru av, fordi vi trenger dataene som er inni og som vi sliter med å få ut. Funksjonaliteten kan for lengst være erstattet av noe nytt og bedre. Dataene er fremdeles relevante.
Derfor må vi skille mellom dataene og teknologien som bruker dem.
For dette handler ikke om ett tiltak eller én bestemt teknologi. Vi må tenke data først. Teknologien må kunne endres rundt dataene, ikke bli en låsende hemsko som skaper enda en silo.
Vi kan høste mange lavthengende frukter uten å endre på alt. Men skal vi hente ut de virkelig store gevinstene, kan vi ikke bare kjøpe inn enda en løsning og implementere den.
Bevar handlingsrommet
Kanskje er det viktigste poenget at en datasentrisk arkitektur handler om å bevare virksomhetens digitale handlingsrom når teknologi, leverandører og behov endrer seg.
I Forsvarets kontekst blir dette selvfølgelig ekstra tydelig. Interoperabilitet og kontroll over egne data handler ikke bare om kostnader og effektivitet. Det handler også om operativ evne og digital suverenitet.
Mange av de viktigste premissene settes høyt oppe i virksomheten. Det skjer gjennom organisering, finansiering, rammeavtaler, anskaffelser, leverandørvalg og teknologiske føringer.
Hvis vi ikke endrer måten vi utfører disse prosessene på, vil vi heller ikke klare å realisere en datasentrisk arkitektur. Håndterer vi hvert prosjekt og hver digital løsning som en isolert leveranse, samtidig som vi forventer at data skal være en varig og delt ressurs, jobber vi i ulike retninger.
Konsekvensene av ikke å tenke og handle datasentrisk, kjenner vi godt: Store kostnader, økende kompleksitet og binding til teknologileverandører.
Et spørsmål om styring
Det som ofte mangler, er et tydelig perspektiv på alternativet. Og i mangel av et alternativ fortsetter vi å gjøre som før; vi setter teknologi foran data. Det kan bli kostbart.
Nøkkelen ligger ikke bare i datasentrisk arkitektur, men handler også om nødvendig styring.
At Forsvaret nå løfter disse prinsippene, og at datasentrisk arkitektur var tema under Arendalsuka, er derfor både gledelig og viktig. Prinsippene er ikke nye. Behovet er heller ikke nytt. Men kanskje begynner vi endelig å gi dem den oppmerksomheten de fortjener.
Vi får det digitale landskapet vi organiserer og finansierer oss til.
Mange ser skyavhengigheten – få vet hvor de skal begynne
