Når du skaffer deg smarttelefon, blir du bedt om å logge inn med din brukerkonto hos Google/Apple. Slik knyttes telefonens «opplevelser» til kontoen din. Det er frivillig, men kostnadene ved å avstå er store. De fleste som kan, logger inn. Gulroten er stor og søt.
Anta at du synes det er urimelig å gi utenlandske tech-giganter denne spionmuligheten. Du velger pisken fremfor gulroten. «Straffen» kan da bli omfattende. Livet blir mer tungvint og dyrere – ikke alle har tid/råd til et slikt privilegert valg. Den direkte konsekvensen av avståelsen er at du blir «nekta» i app-sjappene hos Google Play eller i App Store.
Avhengige av gigantene
Årevis erfaring med frivillig avståelse har vist meg at selvbetjenings-Norge ser ut til gradvis å flytte inn bak app-sjappenes låste dører. En utestengelse kan gjøre deg ganske «funksjonshemma». Hvor lenge holder du ut? Betaling, transport og kommunikasjon blir nok vanskeligere.
Å gjøre befolkningens gjøremål avhengig av to amerikanske tech-giganter er i utgangspunktet en dårlig idé. Hvordan har de fått et slik balletak på oss? Hvorfor fortsetter det? Hva gjør vi med det? Kunne det vært annerledes?
Forut for «appetiden» var weben den store muliggjøreren for selvbetjenings-Norge. I likhet med appene bæres websidene over internett, hvis desentraliserte infrastruktur gir muligheter til å levere tjenester som kommuniserer direkte med brukernes nettleser og apper. Så hva gjør websider annerledes enn apper? Hva er problemene eller ulempene med appene fremfor websider?
Nye EU-regler: Iphone-brukere har kastet seg over norsk nettleser
Spede begynnelse
I webens begynnelse, lenge før smarttelefonens tid, var websidene enkle og statiske. For dialogbaserte tjenester fantes spesialiserte dataprogrammer – ett for hver tjeneste. Det var mye «IT-jobb» med disse: distribusjon og installasjon. Når feil/sikkerhetssårbarheter ble oppdaget, måtte de oppgraderes.
Etter hvert ble det bedre muligheter for at websidene kunne erstatte mange av spesialprogrammene. Vi kaller ofte dette Web 2.0. IT-jobben ble sentralisert, og vanlige brukeres «data-liv» ble enklere. Større andel av befolkningen dro nå nytte av internettets fordeler.
Folk kunne nå enkelt få tilgang til en tjeneste uten omveier – direkte fra tjenesteleverandør og uten å måtte leke IT-ansatt. Dette måtte vel være veien å gå? Med mobil-appene er vi allikevel på mange måter tilbake til situasjonen før Web 2.0: Appene er dataprogrammer som må distribueres, installeres og oppgraderes hver gang det er funnet feil/sårbarheter i dem. Hvordan havnet vi her?
Spesialprogrammer
Web-sidene som i sin tid erstattet spesialprogrammene, hadde store krav til nettlesere og overføringskapasitet. Smarttelefonene hadde ikke nok kapasitet. De to store smarttelefon-aktørene la opp til utvikling og distribusjon av apper skreddersydd til telefonenes begrensninger. Slik startet på app-sjappenes seiersgang.
Etter hvert som telefonene fikk bedre kapasitet, seilte et annet argument opp som viktig for å beholde «app-regimet»: Noen av dingsenes innebygde ressurser (mikrofon, kontakter, GPS etc.) var ikke tilgjengelig fra web-sider – apper måtte til. Web-standardiseringsarbeid har i stor grad fjernet disse hindrene. Vi snakker ikke lenger om Web 2.0, men om web-apper. Disse virker mer eller mindre som vanlige apper.
Siden web-appene er web-sider, virker de på maskiner som har en nettleser – det vil si alle normale datamaskiner/smarttelefoner og nettbrett. Dette står i skarp kontrast til de vanlige appene.
Nå får du omsider lov til å laste ned apper fra andre steder enn App Store
Nasjonalt, offentlig app-marked
Hvorfor vedvarer app-sjappenes dominans til tross for webens forbedringer?
Et argument er: Google og Apple passer på at appene i sjappa ikke er ondsinnede. Argumentet kan ikke strekkes langt, for det meldes stadig om svikt i kontrollen. Jeg baserer heller min tillitsvurdering direkte på tjenesteleverandøren enn å stole på sjappa. For eksempel: Dersom appen TryggBank leveres av Svindel AS, vekter det ikke mye at den distribueres av Google Play eller App Store.
Google og Apple har med sine app-sjapper en strategisk sentral posisjon («choke point»), som de neppe frivillig gir slipp på. De må derfor tvinges til å slippe konkurrerende app-sjapper til. Norge bør også ha en nasjonal app-sjappe for apper for offentlig sektor.
Hjelp til gjennomføring av dette kan vi nok mer effektivt hente fra Brussel enn fra Oslo. Norge er vel for puslete alene i denne sammenhengen.
Det bør også legges press eller føringer på leverandører av viktige og essensielle tjenester til å lage web-apper i stedet for, eller i tillegg til, vanlige mobil-apper.
