I Europa og Norge planlegges neste generasjon nødnett – etterfølgeren til dagens Tetra-baserte system – som en utvidelse av kommersielle mobilnett. 3GPPs Mission Critical Services (MCX) over 4G/LTE og 5G skal levere tale, data og video til politi, brann og helse.
Problemet er at dette bygger videre på en mobilarkitektur utviklet for sivile behov på 2000-tallet, ikke for krig, store naturkatastrofer eller omfattende infrastrukturutfall.
Vi gjentar den samme feilen: Vi bygger kritisk kommunikasjon på et hierarkisk, sentralisert, operatørstyrt nett – mens internett allerede har løst dette problemet med åpne protokoller og distribuert robusthet.
Proprietært system i åpen drakt
MCX er i prinsippet bare IP-tjenester – tale, meldinger og video – men låst inne i 3GPPs IMS- og QoS-rammeverk.
Du må ha mobiloperatør, SIM-profil og en lang rekke spesialiserte nettverkskomponenter. Det er som å bygge e-post, men kreve tilgang gjennom én leverandørs postkontor.
Dette kan fungere i fredstid. Men i en krisesituasjon, når mobilnettet er nede, strømmen er borte og dekningen forsvinner – da hjelper det lite at tjenesten er «mission critical» på papiret.
Internett har allerede svaret
Alt som trengs for nødkommunikasjon finnes i åpne IETF-standarder: SIP og RTP for tale og video, ECRIT og LoST for nødanrop og ruting, TLS/DTLS for kryptert kommunikasjon, DiffServ for prioriteringer og OAuth2/PKI for identitet.
Dette er samme teknologi som holder internett, WebRTC og verdens største videoplattformer i drift, med millioner av samtidige brukere og global redundans.
Forskjellen er at IETF-løsningene er åpne, operatøruavhengige og nettagnostiske. De fungerer over Wi-Fi, satellitt, mesh, fiber eller hva enn som leverer IP-pakker.
Grunnfeilen i dagens plan
Vi har definert «nødnett» som et nettverk, ikke en tjeneste. Vi sier: «Bygge nytt nett for nødkommunikasjon». Men vi burde si: «Bygge nødkommunikasjon over alle nett».
Når vi binder beredskap til én radioteknologi og én kjernenett-leverandør, mister vi suverenitet. Vi gjør oss sårbare for leverandøravhengighet, spektrumpolitikk og kommersielle interesser.
En åpen, IP-basert løsning kunne fungert over flere bærere: 5G, Wi-Fi, Starlink, fiber, LoRa – og fortsatt vært sikkert, prioritert og kryptert. Det er internett slik det var ment: resilient by design.
Lukkede vs åpne økosystemer
Lukkede økosystemer som MCX krever langsom standardisering gjennom 3GPP. Åpne protokoller som WebRTC og SIP kan utvikles og forbedres raskt av uavhengige aktører. Med åpne standarder og open source kan flere aktører bidra med innovasjon, testing og forbedringer.
For nødnett betyr dette rask tilpasning til nye trusler og teknologier, samt konkurranse som driver innovasjon fremfor monopolistiske strukturer.
Et nødnett bygget på internettprinsipper ville bruke:
- Åpne IETF-protokoller
- Offentlig PKI med nøkkelrotasjon
- Desentraliserte noder (edge-gateways og mesh)
- Multi-bearer-støtte og automatisk failover
- Applikasjonsbasert prioritet, ikke bæreravhengig
Kort sagt: Graceful degradation – ikke graceful dependence.
EU og Norge har et valg
Europa snakker om digital suverenitet og åpen infrastruktur. Da er det inkonsekvent å bygge neste generasjon beredskapssystem på en lukket telekomarkitektur.
Vi kan like gjerne bygge den på internettets prinsipper – der interoperabilitet og resiliens er selve fundamentet.
Norge har allerede et robust nødnett. Men når det skal fornyes, bør vi spørre: Skal vi bygge på 3GPP, eller på internett?
Skipet har ikke seilt. Tvert imot: De fleste land har utsatt overgangen fra Tetra til MCX fordi systemene ikke fungerer stabilt nok. Dette er en unik anledning til å tenke nytt.
Internett-arkitektur er ikke mindre sikker. Den er mer distribuert, mer testet, og mer fleksibel enn noen mobilstandard. Den trenger bare politisk vilje og teknisk mot.
Forslaget er enkelt: Bygg nødkommunikasjon som en IP-applikasjon – ikke som et 5G-produkt.
Det er stille i orkanens øye. Takket være Telenor og co
