DEBATT: Bokanmeldelse: Hvordan overleve i algoritmenes verden.

– Inspirerende og tankevekkende om den digitale selvbestemmelse

Bokanmeldelse: Hvordan overleve i algoritmenes verden.

Arild Haraldsen anmelder Bår Stenviks bok.
Arild Haraldsen anmelder Bår Stenviks bok. (Montasje: WBP/Colourbox/Cappelen Damm)

Bokanmeldelse: Hvordan overleve i algoritmenes verden.

Dette debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Debattinnlegg kan sendes til tips@digi.no

Bår Stenvik er noe så sjeldent som en journalist som reflekterer over hvordan den teknologiske utviklingen påvirker oss som enkeltindivider og samfunnet som sådan. Han ønsker at vi skal heve perspektivet; fra en debatt om hvordan en begrenser uheldige konsekvenser av teknologiutviklingen, og dermed forutsette at menneskene kan styre utviklingen, og i stedet angripe problemets kjerne: «I dag er det teknologien selv som setter premissene», sier han.

Han nevner en rekke eksempler. La meg bare gjengi to for å få frem hans sentrale poeng:

En lærer i Danmark ga elevene i hjemmelekse oppgaven å skrive om «Shakespeare» eller om «borgerrettigheter». De skulle bruke Internett til å finne relevant stoff. Slik stoff er bare et Google-søk unna. Trodde læreren. Men flere elever kom tilbake og sa de ikke fant noe stoff om disse emnene på Internett. Grunnen er at Google optimaliserer sin søkehistorikk etter hva en har søkt tidligere. Elever som kommer fra akademiske hjem får en fordel. «Søke-algoritmene viderefører sosiale forskjeller», skriver Bår.

Et annet eksempel er Cambridge Analytica som under presidentvalgkampanjen stjal persondata fra profiler og deres venner på Facebook, for at Trump-kampanjen skulle kunne bruke disse dataene til å påvirke velgere til å stemme på Trump. Eksemplet viser at algoritmene får en «disruptiv» effekt på samfunnets demokratiske struktur og innhold.

Les også

Internett som et demokratisk prosjekt

Internett ble opprinnelig fremstilt som et demokratisk prosjekt, i likhet med Gutenbergs trykte bøker i sin tid. «Google dukket opp som en veiledende engel», skriver forfatteren. Når all verdens informasjon bare er et tastetrykk unna, vil kunnskap utjevne sosiale og geografiske forskjeller. Da Facebook ble etablert, var det for å lage en arena for å holde kontakt med venner, og å få nye venner: Verden ville bli forent og mennesker «ville kunne snakke mer sammen på et saklig grunnlag enn før», var (den naive) visjonen.

Internett var rett og slett et kjempemessig demokratiprosjekt. Men slik har ikke Internett utviklet seg, konstaterer forfatteren.

Da Google rundt år 2000 var på konkursens rand og annonser ikke ga nok inntekter, så de at brukerne hadde med mer verdifull informasjon inn i Google-søket enn det Google ga tilbake til brukerne. «De endret dermed forretningsmodellen fra å organisere søketreff til å samle inn brukerdata i stor stil». Annonsene ble mer målrettet, eller egentlig mer tilpasset det du trodde du trengte.

Facebook på sin side har mot sin vilje (?) blitt verdens største mediene-bedrift, og investerte i fjor 300 millioner dollar for å bli bedre på journalistikk, fordi det er avgjørende for et velfungerende samfunn. «Men samtidig som Facebook snakker høyt om idealismen sin, kverner algoritmene i bakgrunnen, og trekker åtte milliarder dollar ut av den økonomien som tradisjonelt har finansiert seriøs journalistikk, ved å overta annonseinntektene. Facebook tar årlig ut 26 ganger så mye penger bort fra journalistikken som de gir til den», sier forfatteren.

Boken er proppfull av slike gode eksempler og med en rekke referanser til anerkjent litteratur på områder. Men det som dominerer boken er allikevel forfatterens reflekterte undring over møtet med teknologien og dens anvendelser. Bare av den grunn bør boken leses av mange – både av teknologer, og ikke minst politikere og andre beslutningstagere – som grunnlag ikke bare for refleksjon over Det Store Spillet, men som innspill i Den Store Debatten:

Den Store Debatten

De eksemplene Bår trekker frem i sin bok viser at «algoritmene» endrer verdiskapningen og maktforholdene i samfunnet.

Det er fra begge sider i det politiske landskapet blitt pekt på at dette er et demokratisk problem, som må diskuteres grundig. Men samtidig er ikke dette en utfordring som politikerne tar, mye – vil jeg tro – fordi de ikke skjønner problemstillingen.

Et eksempel er daværende digitaliseringsminister Nikolai Astrup som i fjor var i debatt med Schibsted-leder Ole Jacob Sunde. Astrup pekte på den ene side verdien av å ha kontroll på offentlige data, f.eks. helsedata som – delt med norske aktører – kan gi både bedre klinisk sykdomsbehandling og flere effektive medisiner. På den annen side var han ikke opptatt av at den enkelte av oss daglig gir fra oss «pasientgenererte data» til de store internasjonale teknologiselskapene. «Det er en privatsak», sa han. Han overså dermed hvordan utviklingen av et forebyggende helsetilbud fra utenlandske aktører, kan endre markedsforholdene i helsesektoren.

Ole Jacob Sunde avsluttet debatten med å si at når digitaliseringsministeren ikke ser problemstillingen, hva skal vi da med en digitaliseringsminister?

Det nærmeste man kommer en debatt om dette i dag blant politikerne, er hva helsebyråd Robert Steen skrev i Aftenposten forleden: «Sexrobot utro med stortingspolitiker». (Overskriften er med vilje villedende, og skal illustrere at «algoritme-tyranniets» formål er å vekke din oppmerksomhet).

Steen trekker frem den norske statsviteren Stein Rokkans tese om at «stemmer telles; ressurser avgjøres». Med det menes at interesseorganisasjoner utenfor Stortinget har like stor, og i mange sammenhenger større, innflytelse på politiske beslutninger ved at de definerer agendaen. Men nå har denne agendaen blitt flyttet over til algoritmene og internasjonale teknologiselskaper.

Flere nivåer

Debatten om «hvordan en skal overleve i algoritmenes tidsalder» er derfor egentlig en politisk og samfunnsmessig debatt som går over flere nivåer: Teknologi-gigantene mot individet, bedriftene og offentlig sektor. Men som Bår Stenvik sier, det er også en global kamp: «Et Norge uten sosiale sikkerhetsnett og sterkt kunnskapsbasert næringsliv (vil være mer sårbart) fordi vi ikke er hjem for noen av de store teknologiselskapene som høster inntektene av den digitale økonomien». 

Bår Stenvik summerer noen av tiltakene han mener er nødvendige i «De ti norske databud»: Her er de tre første:

  • Datahøsting fra norske borgere skal i størst mulig grad organiseres slik at den kollektive verdien kommer tilbake til borgerne i form av bedre tjenester og skatteinntekter.
  • Offentlige tilsynsmyndigheter skal kunne kreve åpenhet og innsyn i algoritmer og kildekoder for å sikre at norske data brukes på forsvarlig og etisk vis.
  • Det skal tilstrebes utvikling av norsk næringslivsutvikling med grunnlag i norske data.

Alt dette forutsetter regulering. Vi har regulert tele- og mediene-markedet. Hvorfor ikke de store teknologiselskapene? Fordi dette er mye mer av en global utfordring. Men det gjør ikke behovet for  en slik regulering mindre nødvendig.

Bår Stenviks bok er et godt utgangspunkt for å starte Den Store Debatten om hvordan algoritmene setter premissene for vår fremtid.

Arild Haraldsen

Les også

Kommentarer (1)

Kommentarer (1)
Til toppen