I en tid der vi stadig snakker om innovasjon, gründerskap og fremtidens digitale Norge, er det ironisk at staten – som er den desidert største innkjøperen av IT-konsulenter – i praksis gjør det nesten umulig for små selskaper å slippe til.
Hvordan? Gjennom rammeavtaler.
Rammeavtaler er blitt selve inngangsbilletten til oppdrag i det offentlige. For å vinne, gjelder én ting: størrelse. Jo flere CV-er og referanser, jo større mulighet har du for å få en fot innenfor. Det er som om man skulle arrangere en anbudskonkurranse for et nytt bakeri, og så gi kontrakten til den som har flest ansatte – ikke den som lager best brød.
For små selskaper betyr dette at vi konkurrerer i motbakke. Mens store aktører har egne anbudsteam og hele avdelinger som kun jobber med tilbud, sitter små selskaper som mitt og skriver tilbud etter arbeidstid, mellom møter og leveranser. Det er David mot Goliat, men Goliat har fått allierte.
Løsningen er blitt et problem
Dynamisk innkjøpsordning (DPS) høres ut som en løsning, men den har sine egne utfordringer. Et konkret problem er at noen kunder opplever for mange søkere. I stedet for å håndtere 10 relevante kandidater, kan de bli sittende med 50. Dette har ført til at flere offentlige aktører ønsker å gå fra DPS til rammeavtaler – noe som er forståelig, men også uheldig.
For selv om rammeavtaler teknisk sett gir mulighet til å bruke små selskaper som underleverandører, ligger all makten hos de store. De bestemmer hvem som får være med, og de tar en del av betalingen. Små selskaper blir dermed redusert til underleverandører, uten reell kontroll.
USA har vist sitt sanne ansikt. Nå bør alle ha en exit-strategi
Mattilsynet og intervju-problematikken
Et konkret eksempel på DPS-utfordringene er Mattilsynet. De ble «tatt» i å intervjue kandidater i sin dynamiske rammeavtale og måtte trekke seg ut etter en klage til KOFA. Dette fordi DPS i Norge krever en «fullt ut elektronisk prosess» – noe som betyr at ingen intervjuer er tillatt. Men hvem vil leie inn en konsulent uten å ha møtt vedkommende først?
På den andre siden har vi Ruter, som har funnet en løsning. De bruker en kombinasjon av DPS og egne kvalifikasjonsordninger (RKO) for IT-konsulenter. Dette gir dem fleksibilitet og sikrer at de kan kvalitetssikre kandidater. Dette viser at det finnes måter å gjøre DPS mer fleksibel og effektiv.
Forlengelse av konsulenter
Et annet problem som går igjen, både i rammeavtaler og dynamiske innkjøpsordninger (DPS), er situasjonen der en kunde har en konsulent som de er veldig fornøyd med, men hvor kontrakten går ut. Kunden ønsker å beholde konsulenten, som nå kanskje jobber med løpende forbedringer, bugfiksing eller har gått over til et nytt prosjekt.
Det som skjer er at det kommer en utlysning til alle leverandører på avtalen – inkludert den nåværende leverandøren. Ofte merket med «det sitter en konsulent i oppdraget i dag». Formelt sett er dette en reell konkurranse, men i praksis ønsker kunden å beholde konsulenten de allerede har. Forståelig nok: Konsulenten har vist seg dyktig, har lært seg domenekunnskap, og har integrert seg godt i miljøet.
Likevel må andre selskaper bruke tid på å fylle ut kravmatriser, forbedre CV-er og levere tilbud – til liten nytte. Kunden må på sin side bruke tid på å holde en prosess de helst ville unngått. Det hele blir et spill for galleriet – nok et hull i systemet.
Veien videre – en smartere DPS for SMB
Det er på tide å stille spørsmål ved hvordan vi kan åpne opp dette markedet. Skal vi fortsette å favorisere de store, eller skal vi skape et marked der også små selskaper kan vokse? Hvorfor ikke forbedre DPS-ordningen, tillate intervjuer og tilpasse kravene til små aktører? Kanskje bør vi stille krav til at en viss andel av oppdragene i en rammeavtale går til små og mellomstore bedrifter?
Dette handler ikke bare om å hjelpe gründere – det handler om å sikre at vi har en levende, innovativ og konkurransedyktig IT-bransje i Norge. For hvem vil utvikle de nye, smarte løsningene hvis de små alltid må kjempe mot en mur av byråkrati og urettferdige vilkår?
Noen konkrete forslag kan være:
- Begrense antall søkere per DPS-utlysning, for å gjøre prosessen mer håndterbar. Kanskje kan det gjøres basert på å kun tillate selskaper med minimum tre ansatte eller lignende.
- Tillate intervjuer i DPS, slik at oppdragsgivere kan sikre at de får riktig kompetanse.
- Innføre egne DPS-er for SMB-selskaper, med tilpassede krav og prosesser.
- Oppfordre til flere hybride modeller, som Ruters RKO, som kombinerer det beste fra DPS og rammeavtaler.
Hvis vi vil ha innovasjon og norsk verdiskaping, må vi åpne døra for de små – også i offentlig sektor.
– Kan stille spørsmål ved om de store konsulenthusene følger loven
