Da jeg for snart tredve år siden jobbet i Norsk Regnesentral mente man at «det papirløse kontor» var innenfor rekkevidde. Det var fremtiden. Det ville spare miljø og plass og tid, og om bare noen år skulle man ha gjennomført overgangen «fra perm til skjerm». Som forskningsinstitutt var Regnesentralen frempå med nye ideer, men som det tørt ble kommentert under en tale ved julebordet var nok papirløsheten kommet lenger på toalettet enn på kontorene.
Rundt millenniumsskiftet snakket man om «telependling». Det var fremtiden. Nå skulle man leie plass i kontorfellesskap i lokale knutepunkter og sitte der og jobbe over noe man på den tiden oppfattet som god båndbredde. Det kunne kanskje vært noe for konsulenter med mange oppdragsgivere, men jeg kjenner ingen som valgte den løsningen.
Og nå har vi i løpet av det siste året blitt katapultdigitalisert, og nå skal vi visst fortsette å sitte hjemme og jobbe. Telenor gir mulighet for å jobbe fra 50-100% hjemme. Permanent. Det er visst fremtiden. Lånekassen lyser nå ut stillinger der man kan bo hvor som helst, nå som alle har gigabit nettforbindelse. Det letter sikkert på boligprisene i sentrale strøk at Lånekassens ansatte nå kan avslå lånesøknader fra sin bolig i Rustefjelbma. Det er god distriktspolitikk, og antagelig bra for miljøet også.
Jeg skal se bort fra sikkerhetsutfordringene ved dette, og for min egen del også det faktum at flere av jobbene mine ville vært umulig å utføre effektivt over tid fra utsiden av kontorlokalene, enn si utenfor mitt eget kontors fire vegger.
Jeg vil ikke
Men jeg vil ikke. Ikke nødvendigvis bare fordi jeg er en dinosaur. Permanent hjemmekontor kan nok høres fristende ut for nyutdannede IT-folk på vei opp som ikke har unger og forpliktelser, men gi dem noen år så har de nok justert den oppfatningen litt. Det minner meg om HV-øvelsene jeg deltok i på nittitallet. De unge gutta ville raskest mulig hjem igjen til kjæresten og gå på byen med kompisene, mens de på førti pluss hadde med campingstol og en kasse øl bak i bilen. De så det som en uke fri fra jobb, kone og unger. De gledet seg allerede til neste års øvelse.
Hvorfor skulle jeg ville jobbe for en organisasjon som ikke bryr seg om jeg er til stede eller ikke? Som kalkulerer med at ikke alle er der samtidig, og derfor kan tilby færre fysiske arbeidsplasser enn de har ansatte, for å spare utgifter? Som betaler meg kun for tjenesten jeg leverer, og som de da like godt kunne ha fått av noen andre?
For jeg er mer enn det jeg produserer, jeg er en fyr jeg tror folk liker å treffe og å snakke med i levende live i lunsjen. Og jeg har fått mye input og ideer og moro og minner fra kolleger som jeg har tatt med meg videre i karrieren og i privatlivet. Noen tar med seg kolleger hjem og gifter seg med dem. Hvis jeg tar bort alt jeg har lært av tidligere kolleger blir det igjen et stort, gapende hull. Det blir mange. Dette låter kanskje veldig sosialdemokratisk, men det skapte arbeidsmiljø og samhold. Jeg har jobbet i firmaer som har hatt barer, biljardbord, golfbaner, sjokoladefontener og mye annet rart i lokalene. Der jeg gledet meg til å møte folk om morgenen, og jeg ble skuffet hvis de ikke var der. Dagen ble ikke den samme.
Flere ser seg nødt til å permittere utviklere: – Vi kunne ikke risikere å sette 100 arbeidsplasser på spill
Ulike muligheter
Og hvorfor skulle jeg tilbringe enda mer tid hjemme enn jeg allerede gjør? Det finnes selvfølgelig dager når den første snøen faller og biler sklir rundt på sommerdekkene sine da man heller vil (og bør) holde seg hjemme. Men jeg vil ikke være den som ser frem til neste års HV-øvelse som en kjærkommen mulighet for endelig å komme meg litt bort hjemmefra.
Det er dessuten ikke gitt at alle har muligheten. Med kone og et par unger i en liten leilighet er det kanskje ikke gjennomførbart med noe hjemmekontor. Det kan være økonomiske eller andre grunner til man ikke kan flytte på seg for å få større plass, og da vil slike jobber være utenfor rekkevidde.
Derfor er det befriende å se en stillingsannonse nylig fra et firma i Asker, som lager bitte små droner. De tilbyr bl.a.:
- Kort vei fra kode til drone: bygg, last på og launch den fra pulten
- Innendørs flyhall
- Gaming-kvelder med brettspill og droneracing med egenutviklet drone
- Bra kaffe!
- Bedriftsidrettslag
- Gode pensjons- og forsikringsordninger
- Ping pong
Kanskje ikke banebrytende, men der tror jeg at jeg hadde likt å jobbe.
Men i eget kontor. Ikke i kontorlandskap der folk prater, ler høyt, spiser, griner, og snakker høyt i telefonen når de endelig tar den. Og der virus og bakterier sprer seg fritt rundt. Jeg har prøvd det en gang. Ingen skal få meg til å tro at kontorlandskap er bedre og mer produktivt enn egne kontorer. Det er vel ikke helt usannsynlig at mange takknemlig har flyktet fra landskapet til hjemmekontoret det siste året for å få litt fred til å jobbe. Kontorlandskap er ikke fremtiden. Håper jeg virkelig.
Forsvarets digitale grunnmur: – Nå må vi tenke mer øst-vest enn nord-sør
