Ordskiftet har i lang tid vært fylt til randen av prat om kunstig intelligens, datasikkerhet og digital transformasjon, og med god grunn. Men jeg mener det er ett aspekt som nevnes altfor sjelden:
All digital utvikling hviler på fysisk infrastruktur, og den bygges ikke i nærheten av i samme tempo som dataforbruket vårt vokser.
I datasenterbransjen er begrepet time to build veletablert. Det dreier seg om tiden det tar å planlegge, bygge og sette i drift datasentre – navene i all digital aktivitet som omgir oss.
Strøm, kjøling og areal
Time to build kan ta flere år. I mellomtiden øker behovet for strøm, regnekraft, kjøling og volum, uten at infrastrukturen er på plass.
Det handler om enorme arealer med servere, kraftkrevende kjølesystemer, redundant strømforsyning, tilgang på høyhastighets fiber og sikkerhetstiltak som holder datastrømmen i gang døgnet rundt – også under avbrudd eller angrep.
I tillegg kommer miljøhensyn, konsesjonsprosesser, tilrettelegging for gjenbruk av spillvarme og tilkobling til kraftnettet.
Ingenting av dette lar seg gjøre uten langsiktig planlegging, store investeringer og et tett samspill mellom datasenteraktører, nettselskap, energimyndigheter og lokale myndigheter, både i planfasen og under utbygging.
Dette er ikke bare en teknisk problemstilling, men en balanseøvelse som krever tydelige rammebetingelser, raske byråkratiprosesser og vilje til å prioritere digital infrastruktur på lik linje med vei, strøm og vann.
Når det er ferdig, er det for sent
Den tradisjonelle modellen, der man bygger først etter at behovet er dokumentert, holder ikke i verdens raskest voksende bransje. Når etterspørselen melder seg, er det allerede for sent. Kundene finner raskt andre alternativer som har tilstrekkelig med kapasitet.
.jpg)
Derfor må vi tørre å tenke offensivt nå når Norge og Norden er i ferd med å etablere seg som en ledende region for datasentre. Jeg mener det handler om å bygge fleksibel overkapasitet og en skalerbar infrastruktur. Det krever en viss investeringsrisiko og -vilje, men også handlekraft.
De digitale arbeidsbelastningene vi ser nå, særlig innen AI og dataanalyse, er langt mer ressurskrevende enn tidligere. De gir høyere varmeutvikling, større strømforbruk og nye krav til plass, luft og kjøling.
Forutsetninger for fremtidens datasentre
Samtidig åpner ny teknologi også for mer energieffektiv drift: AI brukes allerede til å optimalisere kjøling, kalibrere energibruk og justere belastning i sanntid.
Men for at slike løsninger skal få gjennomslag, må infrastrukturen de bygger på være robust nok i utgangspunktet. For å få til det må flere aktører dra i samme retning: kommuner og planmyndigheter må korte ned saksbehandlingstiden, nettselskapene må avklare kapasitet tidligere, og staten bør tydeliggjøre rammevilkårene for utbygging.
Selve investeringen i overkapasitet må i stor grad bæres av aktørene selv, men rammebetingelsene må legge til rette for at det er mulig å satse langsiktig. For dersom vi bygger datasentre slik vi gjorde for to år siden, klarer vi ikke å håndtere det som kommer i morgen.
Selv de mest avanserte digitale tjenestene krever noe så grunnleggende som plass, strøm og kjøling. Derfor er fysisk infrastruktur helt sentralt i digitalisering, og derfor er time to build ikke bare et praktisk hinder – det er et strategisk veivalg.
Framtidas datamaskiner vil kanskje bade i væske
