Norge hadde digitaliseringsminister i Solberg-regjeringen. Jonas Gahr Støre valgte å droppe denne ministerposten, og overlate ansvaret til fagdepartementene. Det har han fått mye kritikk for.
Danmark har nettopp utnevnt ny digitaliserings- og likestillingsminister. Dermed kom debatten opp igjen i Norge også.
Ingen verdi i seg selv
Teknologi og digitale tjenester i seg selv har ikke nødvendigvis større verdi enn ikke-digitale tjenester, og vi får liten verdi av å sette strøm på papir alene. Det samme problemet kan noen ganger løses enkelt uten avansert teknologi:
På 60-tallet brukte amerikanerne millioner av dollar på utvikling av kulepenn som fungerte i verdensrommet, mens russerne tok med seg en blyant.
Samtidig skal man ikke undervurdere ringvirkningene av slikt utviklingsarbeid, og ikke rent sjelden kommer det biprodukter av teknologiutvikling som «feiler» til sitt egentlige formål.
Teflon-belegg og Post-It-lapper er eksempler på det.
Bare så vidt begynt å ta ut potensialet
Regjeringens samfunnsoppdrag er å oppfylle samfunnets behov og interesser på en rettferdig måte, forvalte landets ressurser på en ansvarlig og bærekraftig måte, og representere landet i internasjonale forhold og fremme norske interesser på den internasjonale arenaen.
Oppdraget innebærer ansvar for forbedring av eksisterende tjenester og lage nye tjenester. Det innebærer også ansvar for bedre samarbeid og koordinering, økt tilgjengelighet, bedre beslutningstaking og en mer bærekraftig samfunnsutvikling.
Digitalisering og digital transformasjon er nyttige verktøy for dette, og det siste tiåret har vi sett en enorm forenkling av for eksempel eierskifte for kjøretøy, selvangivelse og søknad om foreldrepenger.
Allikevel har vi bare så vidt begynt å ta ut det enorme potensialet som finnes.
Digitalisering er ikke noe som bare skjer i offentlig sektor, og det kan argumenteres for at regjeringen har et ansvar for å tilrettelegge for bedre tjenester også i privat sektor. Digitale tjenester og plattformer kan ha stor eksportverdi. Et næringsliv med gode rammebetingelser for dette, er ikke bare god digitaliseringspolitikk, men også god næringspolitikk og til syvende og sist lønnsomt for AS Norge.
Bærekraft er et annet svært komplekst område med mange dimensjoner og utfordringer vi ikke har løsningen på i dag. Digitalisering vil trolig være en viktig del av løsningen for bærekraftutfordringer. Selv om også datasentre og digitale tjenester har et miljøfotavtrykk, kan det spare samfunnet for betydelige transport- og reisekostnader og bidra til mer tid til verdiskapende virksomhet.
Digitalisering og bærekraft bør derfor ses i sammenheng, ikke som to separate områder.
Noen må ha ansvar
Digitalisering og digital transformasjon bør inngå som en del av tjenesteutviklingen i alle tjenester, i alle departementer og etater – sammen med bærekraft.
Rent prinsipielt kan man derfor mene at det er uheldig å overlate alt ansvaret til én statsråd, for dette er alles ansvar. Noen må ha og ta det overordnede ansvaret for helheten, og ha myndighet til å sette tydelig retning. Uten noen som tar ansvaret for helheten, risikerer man at det skjer veldig lite og at det som skjer blir nokså tilfeldig, og at det blir retningsløst.
Til syvende og sist er det statsministeren som har dette ansvaret. Spørsmålet er likevel om han tar ansvaret, og deretter om han har kompetanse, innsikt og tid til å sette riktig retning og følge opp at man oppnår de ønskede effektene.
Det er ikke noe fasitsvar på hvordan statsminister Støre skal ta ansvar for dette, men jeg har liten tro på at han verken har tilstrekkelig kompetanse, innsikt, tid eller interesse til å ta dette ansvaret på alvor selv.
Ingenting tyder på at noen gjør det
Dessverre tyder ingenting på at det er noen andre som gjør det heller, og de har valgt bort en egen minister for digitalisering og bærekraft, med sitt eget fagdepartement som har bred og dyp kompetanse på området.
Norge har faktisk et digitaliseringsdirektorat som kunne tatt dette ansvaret for å være den retningsgivende aktøren i et slikt arbeid. Siden de eksisterer utenfor departementsstrukturen som endres minst hvert fjerde år, ville det kanskje til og med vært bedre.
Men Digdir har dessverre ikke fått tildelt tilstrekkelig myndighet til å være en slik aktør. Fra 2023 får de reduserte bevilgninger og en ny direktør som må bli kjent med organisasjonen. Det er derfor liten grunn til å tro at de vil være i stand til å ta dette ansvaret de heller, slik situasjonen er nå.
Det beste ville vært en statsminister som tar dette ansvaret selv og setter retning. Som virkelig forstår hvilke utfordringer og muligheter vi står overfor. Som kommuniserer viktigheten av dette tydelig overfor både befolkningen, næringen og offentlig forvaltning.
Det nest beste ville antakelig vært en digitaliseringsminister med faglig tyngde og myndighet.
Nå har vi ingen av delene.
