Inne i fjellhallen rett utenfor Narvik, kommer vannet ned slik det alltid har gjort – gjennom turbiner bygget av generasjoner som trodde at norsk kraft skulle bli norsk verdiskaping. Snart fortsetter reisen inn i noe nytt: rekker på rekker med prosessorer, kjølt av det samme klimaet som en gang gjorde landsdelen til en industrimakt.
Men still deg spørsmålet: Når strømmen har gjort jobben sin og regnekraften er ferdig produsert – hvor blir den av? I dag finnes det ingen krav om at noe av den skal bli igjen i Norge. Ikke fordi noen har bestemt at den ikke skal, men fordi ingen noensinne har bestemt at den skal.
Kappløpet vi står midt i
Nvidia, som lager brikkene KI kjører på, har økt inntektene fra datasentre fra noen titalls millioner dollar i kvartalet til over 75 milliarder på tolv år. Det er ikke bare en veksthistorie. Det er en historisk verdiforskyvning.
Men det trenger strøm for å gå rundt. Kappløpet om strøm er blitt så hardt at Google, Musk og Bezos alle snakker om datasentre i verdensrommet, på soldrevne satellitter og månebaser. Det sier noe om hvor ettertraktet den ressursen Norge har i overflod, egentlig er.
Køen som ikke går opp
Norske datasentre har reservert rundt 3400 MW nettkapasitet. I tillegg står nær hundre nye prosjekter i kø. Fikk alle ja, ville kraftbehovet langt overstige det vi kan levere. Da presses annen industri og nye grønne prosjekter ut.
Norge til KI-olympiade: – Det vi lærer på skolen, er ikke i nærheten av det som er i konkurransen
Kjernen i problemet er dette: Akkurat når kraftbehovet skjøt i været med energikrisen i 2021 og pågående digitalisering og klimaomstilling, har tillatelser til ny, ren kraft og nett nesten stoppet helt opp. Regjeringens mange skattesjokk og manglende vilje til å reformere konsesjonssystemet gir oss altfor lite kraft til å dekke behovet.
Dette er ikke datasentrenes feil. Men i påvente av en bedre energipolitikk må det tvinge oss politikere til å tenke nytt om hvilke regler som skal gjelde for tilgang til kraftnettet. Ren og rimelig kraft er et felleseie som angår hele næringslivet og hele samfunnsutviklingen.
De nye smelteverkene?
Regjeringens holdning til datasenterindustrien står ikke til troende. Digitaliseringsministeren har kalt datasentrene «vår tids nye smelteverk». Det er historieløst. Smelteverkene og ingeniørkunsten i tradisjonen etter Eyde og Birkeland skapte varige industrimiljøer, teknologiutvikling og tusenvis av høykompetente arbeidsplasser. Datasentre kan også bli en stor verdi for Norge – men bare dersom vi stiller krav til hva de skal bidra med. I dag er det haller av prosessorer hvor utenlandske selskaper henter ut både elektroner og overskudd.
Det tenkes nytt om datasentre mange steder. Høyre har fremmet forslag i Stortinget om en nasjonal datasenterstrategi som tar tak i nettopp dette. Australia har innført omfattende krav, der prosjekter som tjener australsk næringsliv og nasjonale interesser får raskere saksbehandling og datasentre må ta ansvar for eget kraft- og vannforbruk. EU støtter egne gigafabrikker for KI, men krever til gjengjeld at en andel av regnekraften stilles til rådighet for europeiske oppstartsselskaper og forskningsmiljøer. Tyskland stiller tydeligere krav til bruk av overskuddsvarme. Også i amerikanske delstater strammes kravene inn på tvers av partiskillene. Her hjemme er Høyres forslag til strategisk nytenkning kontant avvist av regjeringen.
Vi bruker teknologien, vi utvikler den ikke
Norge er blant landene i verden med høyest bruk av kunstig intelligens. Problemet er at vi eier lite av teknologien og kunnskapen selv. Det er farlig i en omveltning som sammenlignes med den industrielle revolusjon i betydning. Enten forstår ikke regjeringen utviklingen som verden gjennomgår, eller så er ambisjonen at KI i Norge skal brukes til kakeoppskrifter og bryllupstaler.
Sverige har til sammenligning på få år bygget et langt sterkere KI-økosystem enn Norge, til tross for at vi har et konkurransefortrinn i tilgang på ren, regulerbar kraft.
Vi må være strategiske, ikke naive
Skal vi henge med, må vi tenke som nasjonale strateger, slik vi gjorde med petroleum. Vi mener det i stortingsmeldingen bør vurderes krav til om nye og utvidede datasentre bør pålegges å finansiere deler av det økte kraftforbruket selv. Vi bør vurdere et nasjonalt konsesjonssystem for stort nytt forbruk, og se på om en auksjonsmodell for nettilgang, etter modell fra oppdrettsnæringen, kan sikre at mer av verdiskapingen fra attraktive lokasjoner tilfaller norske og lokale interesser.
Og vi bør utrede krav om at en fast andel av regnekraften som produseres i Norge, gjøres tilgjengelig for norsk og utenlandsk næringsliv i Norge, norsk forskning og offentlig sektor. Dette handler ikke bare om kroner. Digital suverenitet er å ha kapasitet til å utvikle teknologi på egne premisser – norske helsedata, norske språkmodeller, norsk beredskap. Uten tilgang til regnekraft på egen jord blir vi avhengige av andres.
Vannet ved Kvandal fortsetter å strømme, slik det har gjort i generasjoner. Spørsmålet er ikke om vi skal la det drive verdens mektigste teknologi. Det gjør vi allerede.
Spørsmålet er hvilke regler vi lager slik at kraftsystemet vårt styrkes, og vi bygger teknologi, kompetanse og verdiskaping i Norge.
Stor sikkerhetsallianse advarer: – Nå snakker vi om måneder, ikke år
