Det er på tide å erkjenne at sektorvis utvikling ikke gir sektorovergripende resultater. Men vi trenger ikke bryte grunnleggende forvaltningsprinsipper for å få det til. Det vi trenger, er å etablere en styringsfilosofi, der vi hjelper hverandre med utvikling.
I dag har Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet (DFD) hovedansvar for digitaliseringspolitikken, men uten tilsvarende myndighet som Justis- og beredskapsdepartementet har for beredskap og lovverk, eller som Finansdepartementet har for økonomistyring og budsjett.
Digitalisering omtales som «samordningsansvar», men samordning uten reell styringskapasitet er strategi basert på håp og flaks.
Digdir vil teste ut mer myndighet
Digitaliseringsdirektoratet har foreslått å gjøre en utprøving hvor én virksomhet får fullmakt til å gjennomføre tverrsektorielle tiltak. Det er et forståelig grep – og et viktig signal om at dagens modeller ikke er tilstrekkelige.
Men med makt må det også følge ansvar, og slike forslag reiser prinsipielle spørsmål: Hvem skal ha makt til å fatte beslutninger på tvers? Hvordan sikres legitimitet, demokratisk forankring og ansvar for konsekvensene i sektorene? Det kan fort bli en slippery slope.
Vi trenger ikke bryte med prinsipper for å lykkes med nødvendig utvikling, men vi trenger en annen type styringskapasitet med relevante virkemidler.
Digital transformasjon er samfunnsutvikling
Den digitale moderniseringen av offentlig sektor har ofte blitt redusert til teknologiutnyttelse i virksomhet og sektor. Det har vært fravær av langsiktig helhetstenkning for samfunnsutvikling.
Dette speiler en begrenset forståelse for at digitalisering handler om omstilling av samfunnets strukturer, tjenester og roller.
Kommunene er ansvarlige for store deler av velferdstjenestene og forventes å bidra. Men verken små eller store kommuner kan løse utfordringer knyttet til resultatene som trengs. Svekket økonomi og manglende kapasitet og kompetanse er noen av årsakene, men det er tjenesteutvikling for innbyggerbehovene som er avhengig av stat og kommune sammen. Utvikling av offentlig sektor vil være begrenset av statens evne til å hjelpe til med å utvikle rammene.
Men det betyr ikke at kommuner skal fratas innflytelse. Tvert imot må vi utvikle ordninger der staten tilrettelegger, standardiserer og endrer, samtidig som kommunene får reell rolle som medutviklere.
Stoler vi nok på folk til å slippe dem inn når vi ikke er hjemme?
Fra sektorstyring til helhetsansvar
I dag utvikles de fleste offentlige tjenester innenfor sektorvise budsjetter, lover og ansvarsområder. Dette skaper utfordringer når innbyggernes behov ikke følger de samme linjene.
Tjenestlige utfordringer for innbyggere med sammensatte behov handler om mange sektorer samtidig, både statlige og den enkelte kommune. Som for eksempel barnefamilier med sammensatte behov som møter skole, barnevern, helse og sosial.
Resultatet av fragmentene uteblir, selv om alle aktører «gjør jobben sin».
Derfor må vi etablere mekanismer for å utvikle sammen og prioritere ut fra faktisk virkning, ikke bare juridisk etterlevelse.
Hva slags styring trenger vi?
Tempo er viktig, men fremtiden avgjøres ikke bare av hvor raskt vi digitaliserer, men av hvordan vi evner å digitalisere til samfunnets beste.
Vi har etablert (nesten) nok ansvar og myndighet, men vi trenger:
- Strategisk lederskap som sikrer nasjonal kontroll og setter retning.
- Resultatstyring som måler faktisk nytte for innbyggerne.
- Mekanismer med legitimitet til beslutninger når utvikling krever tverrsektorielle grep.
- Lederskap og styringsfilosofi som gjør det trygt å utvikle på tvers – og uakseptabelt å la være.
Det handler om å utvikle nødvendige virkemidler og mekanismer i det vi allerede har. Staten må ta lederskap og utvikle en styringsmodell tilpasset en tid der vi må forandre hverandre sammen, samtidig som vi forvalter pålitelig.
Ikke mer kjeft. Bare hjelp til å få det til.
TV-team trenger mobildekning – Senja får 5G ett år før planen
