Det er ikke uvanlig å ha en robotstøvsuger. Kanskje har du også en høyttaler du kan snakke til? Noen måler luftkvaliteten til enhver tid. Barn har leker de kan interagere digitalt med. Kjøleskapet kan bestille matvarer. Vaskemaskinen sender deg en melding når den er ferdig. Det banker på, og et kamera utenfor døren viser at det er svigers. Vips, så er den åpnet med et tastetrykk på en app. Listen er lang.
Moderne hjem er fulle av målere, og mange av disse er koblet til internett. Det betyr også at de kan samle informasjon om deg og din familie, og enheten kan hackes.
– Formålet med informasjonen er ikke nødvendigvis å overvåke, forklarer forsker og jurist Naomi Lintvedt ved Universitetet i Oslo.
Men få er oppmerksomme på at hjemmerobotene har denne kapasiteten.
Sammen med forskere fra Institutt for informatikk har Lintvedt sett på hva som kan gjøres for å bedre personvernet.
Retten til å være alene
Hun forteller at norsk og europeisk lovverk strekker seg langt med tanke på å ivareta personvernet. Kanskje lengre enn folk tror.
– Det handler ikke bare om hvilke data som samles inn, men også om at du skal slippe å bli overvåket, forklarer hun. – Det fysiske personvernet handler også om retten til å være alene. Jeg skal ikke måtte tåle at en robot er til stede i et rom sammen med meg hele tiden.
Hun fortsetter:
– Det handler om følelsen av å bli observert, og vi skal også slippe å tro at vi blir observert. Derfor må bruk av falske overvåkningskameraer følge samme regler som faktiske kameraer i henhold til norsk lov.
Veldig mange opplysninger teller inn under personvern-paraplyen. Alt fra varmestrålingen du sender ut, til CO2-målinger, når du er til stede og hvem som besøker hjemmet ditt og når. Alt som kan knyttes til en person, er personopplysninger, og mye av denne typen data er det enkelt for dingsene hjemme å samle inn.
– Mange har et snevert syn på personvern, også innen robotikk, og misforstår hva som er personopplysninger, sier Lintvedt.
Personvernreglene er ikke like strenge når folk har handlet inn dingsene selv.
– Når vi velger å bruke alle disse dingsene hjemme, gir personvernforordningen stort rom for å bruke opplysningene. Det er fordi vi velger det selv ved å samtykke eller godta brukervilkår. Noen ganger regnes bruken som helt privat, og da gjelder ikke reglene, sier hun.
I fremtiden kan det bli en del av hjelpemidlene som brukes for å få eldre til å klare seg hjemme lenger.
I en slik situasjon er ikke robotene et valg. Da er det strengere krav til personvernet. Det er noe av bakgrunnen for at forskere forsøker å gjøre dingser og roboter mer personvernvennlige.
Trengs ansiktet ditt?
Ofte handler de innsamlede dataene om å gjøre funksjonen til roboten bedre.
– En robot er avhengig av data for å kunne fungere bra. Spesielt når den er i uforutsigbare omgivelser der mennesker og andre objekter er i bevegelse, sier robotikkprofessor Jim Tørresen.
Han legger til at en kan velge produkter som ikke er koblet til internett, men da må en godta begrensningene som følger med.
Lintvedt er enig i at sensorer som har en funksjon som er nødvendig for bruken, ikke er et problem, men påpeker at det ofte er flere typer sensorer som ikke er strengt nødvendige. I tillegg kan ulike sensorer lages på flere måter. Det er mulig å konstruere robotene slik at de er mindre egnet til å samle personopplysninger.
– Hvis roboten ikke trenger å kunne se ansiktet, skal den ikke kunne det. Det avhenger av typen robot og hva den skal gjøre, sier Lintvedt.
– Det er motstridende behov for henholdsvis robot og brukeren av den, sier Tørresen.
– Det er et dataparadoks for roboter som er nær mennesker, fortsetter han. – De blir tryggere og fungerer bedre med god tilgang på data fra sensorer, men for å sikre personvernet legger regelverket opp til å begrense tilgangen på slike data. Det gjelder å finne fram til en god balanse.
Her ligger paradokset: Hvilke typer data gjør robotene bedre, og kan det gjøres uten at det går på bekostning av personvernet?
Flere veier
Tørresen understreker at det er mulig å gjøre robotene bedre på personvern på flere måter, selv om de samler inn data:
– En robot som skal ta hensyn til personvern, må fokusere på ikke å samle inn mer data enn nødvendig. Og kun gjøre det når det er nødvendig for robotens oppgaver. Personvernet kan også bli bedre ved å anonymisere data, være åpen overfor brukeren om hva som samles inn, når det gjøres, samt å innhente informert samtykke til datainnsamlingen. Det er viktig å tenke på sikker behandling og lagring av data, sier han.
En av metodene er å teste ulike sensorer for å se hvilke som gir god funksjon, samtidig som den samler minst mulig data. Det er noe flere forskere i Tørresens gruppe har forsøkt:
– Vi har sett på ulike måter for å minimere mengden innsamlet data fra sensorer og behandlingen av dem. Det første er å vurdere ulike typer av sensorer. Den vanligste robotsensoren er fargekamera, men der er det lett å gjenkjenne personer og aktivitetene deres. Vi har derfor sett på bruk av alternative sensorer – som infrarødt kamera, radarteknologi og laserbasert sensor. Vi har da sett at vi kan oppnå like godt eller til og med bedre resultat med slike, siden infrarødt kamera fungerer i mørket, noe som er aktuelt for roboter som skal brukes nattestid, sier han.
Han fortsetter:
– Det er gunstig med lokal behandling av data framfor å sende informasjonen over internett til skytjenester. Regnekraften lokalt er normalt langt mindre enn i en skytjeneste, så det forutsetter valg av algoritmer som ikke krever så mye regnekapasitet. En fordel med lokal databehandling er at tidsforsinkelsen blir mindre, noe som kan være viktig i roboter som skal respondere hurtig, forklarer Tørresen.
KI-forsker: Frykter amerikansk konservatisme kan true norsk demokrati
Støvsuger med video
De fleste roboter som omgås mennesker, har en type kamera – det inkluderer den selvgående støvsugeren.
– I ett forsøk ble det testet ulike typer navigasjon. Ble robotstøvsugeren bedre av at den kunne ta video og bilder? I forsøket ble det tatt video og bilder av folk som sov, eller var på do. Var det nødvendig? I denne situasjonen ble det satt på spissen, sier Lintvedt.
Hun forteller at det er mulig å bytte ut vanlig kamera med for eksempel varmekamera, som ser varmestråling. Dette er imidlertid ikke uproblematisk:
– Roboten ser kanskje ikke ansiktet ditt, men den kan se om du er til stede og hva du gjør. Med et varmekamera kan den se helt andre typer personopplysninger, som sier noe om helsen din eller seksuell opphisselse. Den kan se det selv om du har klær på, sier hun.
Dermed er det å bytte fra én type sensor til en annen ikke alltid bedre for personvernet, selv om det kan være det i noen tilfeller.
Luftkvalitet
Et annet eksempel på overvåkningskapasitet er luftkvalitetsmålere. De fleste som har en slik måler, har en app som gjør det mulig å følge med på hvordan luftkvaliteten endrer seg. Ettersom hver person som er til stede puster ut CO2, vil slike luftmålinger gi en pekepinn om hvor mange som befinner seg i et rom.
– Vi har en slik måler hjemme, innrømmer Lintvedt. – I prinsippet kunne vi ha brukt den til å sjekke om barna har besøk vi ikke vet om.
Hun legger til at hverken hun eller mannen hennes ønsker å bruke teknologien på en slik måte.
Dårlig personvern
I prinsippet skal dingsene følge personvernreglene, men Lintvedt forteller at dette ikke alltid blir håndtert godt.
– Mange hjemmedingser har dårlig cybersikkerhet med risiko for at personopplysninger kommer på avveie. De er enkle å hacke, sier hun.
Derfor har det kommet en EU-regulering av dette.
– Mange tenker kanskje at det ikke er så farlig, men disse dingsene er enkle å manipulere.
Sårbare personer
Profilerte og medieeksponerte personer er ekstra utsatt, men enkeltpersoner kan også være det, gjerne av personer som de allerede har et forhold til. Personer som allerede er kontrollerende, får en uant verktøykasse dersom de har litt digital innsikt.
– Vær på vakt dersom dingsene begynner å oppføre seg litt rart, sier hun.
Barn er spesielt sårbare med tanke på både overvåkning og digital manipulering. Eldre, eller personer med lav digital kompetanse, er også utsatt.
Begrenser privatlivet
– Alle disse verktøyene er greit for en del mennesker, men på sikt vil det utfordre privatlivet vi har. Hjemmet som privat sone blir mindre privat, sier Lintvedt.
Er vi riktig uheldige, er privatliv sjelden vare om få år.
– Uavhengig av hva som er intensjonen, får man mindre privatliv. Det er derfor retten til privatliv er så vidt definert. Det handler om retten til å være alene, til å utvikle relasjoner og til å være uforstyrret. Mye av dette har vi mistet, sier Lintvedt.
– Så hva kan vi egentlig gjøre?
– Vi må stille strengere krav til hvordan dingsene lages. Er alle funksjonaliteten nødvendig? Sier Lintvedt.
Lintvedt legger til at man bør kvitte seg med alle dingser som ikke fungerer som de skal eller som ikke er i bruk.
Tørresen har også noen råd til dem som er bekymret:
– Sett deg inn i hva slags data som samles inn, og hvilke samtykker du gir knyttet til personvern. Ofte kan en bruker endre innstillinger og bedre databeskyttelsen. For å forbedre roboters funksjon er det gunstig å samle inn data for så å bruke disse til å forbedre systemene for sansing og kontroll. Med visuelle og multimodale språkmodeller i stor utvikling kan det bety at både bilde- og lyddata fra en robot i hjemmet kan være interessante data å trene på.
Artikkelen ble først publisert på Titan.uio.no
Digital suverenitet fortjener samme alvor som energisikkerhet
