Den som veksler frihet mot trygghet, risikerer å miste begge deler, mener Georg Apenes, avtroppende direktør i Datatilsynet. (Bilde: Per Ervland)

Et farvel med sterke anklager

Kripos og PST ble levnet liten ære da Datatilsynets direktør Georg Apenes sa takk for seg.

I dag gikk Datatilsynet sammen med tenketanken Civita om et møte i Oslo der to viktige publikasjoner for norsk personvern ble lansert: Datatilsynets egen Personvernrapporten 2010 og boka Til forsvar for personvernet, redigert av Kristin Clemet og John Olav Egeland. Møtet var samtidig siste gang Georg Apenes sto fram offentlig som direktør i Datatilsynet. 9. april blir han pensjonist.

Boka er en samling artikler, skrevet av enkeltpersoner som har markert seg i den nasjonale og internasjonale debatten om personvernet.

Blant disse er, foruten Apenes selv: Michael Konupek som skriver om personvernet under sosialismen, belyst ved tilfellet Tsjekkoslovakia 1948–1989; høyesterettsdommer Ketil Lund som beskriver den pågående nedbyggingen av den liberale rettstaten i Norge; den danske professoren Vagn Greve som i artikkelen «Fra rettsstat til politistat?» beskriver tilsvarende urovekkende tendenser i Danmark; riksadvokat Tor-Aksel Busch som beskriver hvordan frykten for terror undergraver rettsstatens grunnleggende prinsipper.

Camilla Lindberg fikk 380 blomsterbuketter da han trosset sitt parti og stemte mot FRA-loven i den svenske riksdagen.
Camilla Lindberg fikk 380 blomsterbuketter da han trosset sitt parti og stemte mot FRA-loven i den svenske riksdagen. Bilde: Per Ervland

Videre gjør det svenske riksdagsmedlemmet Camilla Lindberg rede for en enestående erfaring: Blant riksdagens regjeringsflertall ble hun til slutt stående helt alene om å stemme mot FRA-loven, etter at seks likesinnede hadde gitt seg for partipisken. Siden opposisjonen, som i sin tid hadde foreslått og formulert selve loven, hadde latt seg presse av velgernes harme til å skifte standpunkt, og følgelig skulle stemme mot, ville det holdt med fire «overløpere» for at regjeringen og FRA-loven skulle lide nederlag. Lindberg fikk 380 blomsterbuketter på døren da hun møtte opp på jobb dagen etter avstemmingen der FRA-loven ble vedtatt.

Lindbergs erfaring kan oppfattes symbolsk: Holdninger til personvern trekker et nytt skille i politikken, på tvers av tradisjonelle motsetninger som høyre mot venstre, sosialist mot borgerlig, radikal mot konservativ og så videre. Den framhever også hvordan politikere tenderer til å opptre prinsippløst, og bytter standpunkt avhengig av om de er i posisjon eller i opposisjon.

På møtet til Civita og Datatilsynet framhevet Lindberg det paradoksale i at den svenske borgerlige regjeringen nå må betale 28 millioner kroner i bot til EU fordi datalagringsdirektivet ennå ikke er implementert. Regjeringen kjempet innbitt for sitt eget angrep mot personvernet, men søker nå å utsette striden mot det langt mindre epokegjørende datalagringsdirektivet til etter høstens valg.

– Når jeg nå kommer inn på EUs datalagringsdirektiv i en eller annen sammenheng, får jeg straks høre «Nei, nei Camilla, dette snakker vi ikke om», fortalte Lindberg.

Kripos fikk mye pepper på møtet, ikke bare for sin motstand mot personvernet, men også fordi de tyr til åpenbart uærlige påstander og et prinsippløst ståsted i sin argumentasjon for EUs datalagringsdirektiv.

– Hvorfor skulle seks til atten måneder være en mer interessant lagringstid for teletrafikkdata enn fem til ti år, spurte Apenes.

Han fikk nylig en gave fra Kripos, som han beskrev som ganske betegnende for politietaten.

– Det er en viking med blå kappe og blå hjelm, men hodet er fullstendig gjennomsiktig. Og den er altså en gave fra Kripos.

Høyesterettsdommer Ketil Lund sa på møtet at Datatilsynet vinner enkelte trefninger i kampen mot overvåkning, men legger til at man kan ikke si at de går seirende ut av tidens store strid. Han mener årsaken er følelsen av usikkerhet: Etater som Kripos og Politiets sikkerhetstjeneste (PST) sprer et inntrykk av voldsom økning i kriminalitet og høy risiko for terrorangrep, godt hjulpet av medier som skyr folkeopplysning til fordel for dramatikk.

– Alle tror volden i samfunnet var vokst eksplosivt de siste 20 årene, men statistikken viser det motsatte. Media tilfredsstiller vår sans for spektakulær kriminalitet ved å formidle oppslag i dramatisk form. Men den statistiske kriminalitetsutviklingen gjøres ikke like salgbar. Etter 11. september har terror været fryktens drivkraft. PST får stor plass i mediene for alle risikovurderinger av terror, jihad og radikalisering.

Frykten dette skaper, undergraver forståelsen for at den som veksler frihet mot trygghet, risikerer å miste begge deler, sa Lund i en henvisning til et kjent Apenes-sitat.

– Den amerikanske justisministeren John Ashcroft hadde et tilsvar til dette: Det er ingen frihet uten trygghet. Dette forklarer hvorfor den amerikanske rettsstaten har så å si forvitret, sa Lund.

I forrige uke kunne Aftenposten forklare, med Kripos som kilde, at Norge uten datalagringsdirektiv blir en frihavn for nær sagt alt som er skummelt med kriminalitet, pedofili og terror.

– Det etableres et fryktklima, og det er beklagelig, også ut fra medienes eget ståsted. Hvorfor skulle mediene være interessert i å legge opp til langvarig lagring av for eksempel medienes kommunikasjon med sine kilder?

Kripos' kronargument for datalagringsdirektivet er at det utgir forskjellen mellom vellykket og mislykket etterforskning i tilfeller med alvorlige kriminalitet.

Redaktør Egeland, som har nøye fulgt Nokas-saken, et av kroneksemplene til Kripos, mener dette er uredelig og direkte feil.

– I Nokas-saken ble det gitt anledning til massiv avlytting, til sammen flere tusen timer. Ikke ett minutt ble framlagt i retten. Det hadde ikke noe bevisverdi. Trafikkdata ble brukt i støttebevis. Men det avgjørende materiale var DNA fra en ørepropp og funnet av et våpen i Svelvik. Det er helt uriktig, i denne saken og i mange andre saker, at trafikkdata har vært avgjørende for oppklaring av store saker, og det er uærlig av politiet å påstå noe annet.

I sin avslutning trakk Apenes fram Baneheia-saken: Dommen viser at resultatet av kommunikasjonskontrollen ikke spilte noe rolle.

I hyllesten til Civita for boken og møtet, kan det være passende å minne om én ting: Det er en fare for at slike tilstelninger og slike skriv begrenses til en begrenset krets. En egenskap ved boken tyder på at Civita og redaktørene Clemet og Egeland oppfatter at det er helt i orden: Boka mangler noe helt elementært, nemlig en beskrivelse av hvem bidragsyterne er. I deres krets «kjenner alle hverandre». Jeg må innrømme at jeg må google flere av forfatterne for å få innblikk i deres forutsetninger. Det burde ikke vært nødvendig.

    Les også:

Til toppen