Etter måneder med forhandlinger med erkekonkurrenten Telia, fikk Tormod Hermansen beskjed fredag at regjeringen Bondevik setter foten ned for videre samtaler.
Dermed har Hermansen tvunget regjeringen til å plassere Telenors fremtid i hendene på Stortinget.
Til alt overmål er håndteringen av saken så klosset at alt tyder på at det er Senterpartiet med kulturminister Anne Enger Lahnstein i spissen som har brukt sparesset og gjort Telenor/Telia-fusjonen til fanesak. Om Senterpartiet nå blir stilt på sidelinjen, mister Lahnsteins argumentasjon også enhver gjennomslagskraft.
Etter 100 dager i regjeringen uten synlige resultater, kan Lahnstein nå slå i bordet overfor den radikale fløy i eget parti og si at hun har tatt opp kampen mot globaliseringen og sentraliseringen samt slått et slag for distriktene. Det vil være urimelig å tro at statsminister Bondevik, næringsminister Sponheim, og samferdselsminister Dørum er særlig tilfreds med å utfordre stortingsflertallet på denne sak.
Telenor står overfor store utfordringer nå som telemarkedene er frie, og trass i hva sentraliseringsfobiske Anne Enger Lahnstein tror, er selv et fusjonert Telenor og Telia kun en dverg i global telesammenheng.
Et Telenor på egne ben med staten som eneeier, står dårlig rustet til å møte kampen fra de globale giganter. Med enorme investeringsbehove i telebransjen i årene fremover, blir det en tøff og uforutsigbar jobb stadig å måtte be Stortinget om milliardbeløp til utenlandsinvesteringer, mens ugjorte samfunnsoppgaver hoper seg opp. Det vil på sikt ikke være mulig for Telenor å bære de forsknings- og utviklingskostnadene som er nødvendige for å konkurrere effektivt på hjemmebane.
Selv om monopolisten Hermansen har et alt for tett grep om det norske markedet - hvilket han til stadighet beviser - er det på lengre sikt likevel ikke mulig for Hermansen å overleve som en konkurransedyktig aktør på egenhånd. Han har ganske enkelt et selskap mellom sine hender som er for lite til at det kan drive lønnsomt med den innovasjonstakten som er nødvendig. Hermansen har nå tvunget Stortinget inn i en prosess hvor de uvegerlig vil innse dette.
Ameritechs oppkjøp av 42 prosent av det tidligere danske televerket - TeleDanmark - har skremt Hermansen og toppsjefkollega i Telia - Lars Berg. Samtidig har det gitt Hermansen det kort han trengte for å få en politisk avklaring av Telenors fremtid. Uten Ameritechs inntreden i det nordiske markedet, ville Hermansen fortsatt hatt et pedagogisk problem i forhold til Stortinget.
Selv om Hermansen nå hevder at Ameritech fyrte av startskuddet, vil de som kjenner Telenors forhistorie vite bedre. Helt siden Kjell Holler regjerte i Televerket - da Telia, Televerket og Ericsson herjet som de ville i Norge og Sverige - har Telia og Telenor hatt tett kontakt. Tett samarbeid og mulighet for fusjon var på agendaen også tidlig på nitti-tallet - men strandet angivelig på dårlig personkjemi mellom Hermansen og Telias daværende sjef. Han likte dårlig Telenors BT-fokusering og valgte heller Unisource som alliansepartner. På samme tid (90-92) var det seriøse samtaler mellom Telenor, Tele Danmark og Telia om samarbeid på GSM-området i Norden.
Siden den tid har det vist seg at Unisource har vært et "sort hull" for Telia. Selskapet ville trolig ikke felle mange tårer om det samarbeidet nå termineres. Vi er heller ikke overbevist om at forholdet mellom Telenor og BT er spesielt sukkersøtt. Samtlige av de store internasjonale alliansene sliter for tiden med høye kostnader og lav gjensidig nytte, men holder koken i håpet om å "svette hverandre ut".
Telenor har siden Ameritech entret scenen i Danmark, etterlyst at Tele Danmark toner flagg og klargjør hva de vil gjøre i forhold til Telenordia (som eies av Tele Danmark, Telenor og BT), samt hva de vil gjør med sin eierandel i Telenors største konkurrent - Netcom GSM ASA. Situasjonen har vært uholdbar for alle parter.
Nå er det Hermansen som har regien.
I realiteten er det kun ett spørsmål Stortinget må ta stilling til: Vil det at Telenor skal slå seg sammen med Telia - eller ønsker det at det finnes et annet alternativ blant de store internasjonale aktørene?
Det eneste vanntette argument mot fusjonen vi kan se, er at Telenor og Telia vil sitte på for mye infrastruktur i Norge og Sverige til at utenlandske aktører kan bli seriøse konkurrenter. Et innspill fra konkurransemyndighetene kan med stor sannsynlighet løse den floke. Spesielt grepet omkring kabel-tv, sattelitt-kommunikasjon, internettaksess og digital jordbunden kringkasting må løsnes. Dèt er fullt mulig å få til, og høyst sannsynlig en pris Hermansen er villig til å betale.
