Det er viktig å vite når en skal holde kjeft og når en skal åpne munnen og spre ordet. For journalister er det viktig å kunne ty til anonyme kilder, noe som krever at vi vet å holde kjeft om ting som hvem, hva og hvor. Og det er viktig for den frie informasjonsflyten at andre vet å åpne munnen og snakke med journalister - noe som av og til krever at journalisten må love å tie om hvor informasjonen kommer fra.
I forrige uke ble mange norske og internasjonale bedrifter angrepet av Nimda-ormen, som fortsatt herjer ganske bra rundt omkring. digi.no publiserte artikler om flere av de rammede, blant annet basert på informasjon gitt på fortrolig grunnlag.
Vår anonyme kilde i en av sakene var svært opptatt av at ingen informasjon om identitet eller geografisk plassering skulle komme ut, noe som i ettertid viste seg å være velbegrunnet.
All informasjon kilden gav, ble bekreftet av andre ansatte i organisasjonen, så den anonyme informasjonen ble kun brukt som bakgrunns- og utfyllende informasjon, og artikkelen ble publisert.
Da ringte markedssjefen i firmaet.
Markedssjefen kunne ikke skjønne hvorfor noen skulle ønske å være anonym, og spurte og grov om hvem tipseren var, hvor vedkommende befant seg hen i landet og denslags. Markedssjefen syntes det virket teit og unødvendig å være anonym, da de selvfølgelig ikke ville sette i verk noen slags prosess mot folk som uttalte seg til pressen.
Det er da en skal holde kjeft.
Dagen etter kom det informasjon fra flere steder i bedriften om hva slags oppvask denne saken hadde ført til. Direktører skal ha ringt rundt og kjeftet, ansatte ble bedt om å vennligst holde smella neste gang pressen tar kontakt, og digi.nos opprinnelige kilde satt, åpenbart med god grunn, og fryktet for jobben sin.
Markedssjefen bekreftet at de ville stramme inn informasjonsflyten i selskapet for fremtiden. Dermed kan journalister som ringer bli nødt til å gå gjennom enda et håpløst PR-filter for å få ut informasjon.
Ytringsfrihetskommisjonen skriver at: Gjennom hele ytringsfrihetens historie har anonymitetsretten stått sentralt. Det er på den ene side hevdet at denne rett er en forutsetning for ytringsfriheten På den annen side er det hevdet at det er viktig at noen står ansvarlig for eventuelle injurier eller andre utilbørlige ytringer. Sitatet er hentet fra en artikkel på Norsk Journalistlags nettsted.
Vær varsom-plakaten, punkt 3.5, sier: Oppgi ikke navn på kilde for opplysninger som er gitt i fortrolighet, hvis dette ikke er uttrykkelig avtalt med vedkommende.
Journalister - til og med i databransjen i Norge - er nødt til å kunne å holde kjeft, for ellers risikerer en at all informasjon som kommer ut er renvasket av glatte PR-folk, og en risikerer at kildene blir utsatt for reaksjoner, som for eksempel å miste jobb eller andre viktige ting.
Såpass skulle en kanskje forvente at markedssjefer visste?
