SIKKERHET

I 20 år hadde tusen atomraketter standardkoden 00000000

USA prioriterte rask oppskytning over redusert risiko for feiloppskytninger.

Hva sa du koden var?
Hva sa du koden var? Foto: U.S. Air Forc/Staff Sgt. Christopher Ruano

På begynnelsen av 60-tallet var verden kanskje nærmere atomkatastrofen enn noensinne, og den berømte U2-hendelsen i 1960 vippet Sovjet og USA et steg eller to nærmere avgrunnens rand. Enda verre ble det med Cubakrisen i oktober 1962.

Men visste du at USAs kode for å skyte ut USAs Minuteman-atomraketter på den tiden var velkjent blant alle som jobbet med dem – og at den var 00000000?

Eller var den nå egentlig det?

Påstanden kommer fra Dr. Bruce G. Blair, i en artikkel fra 2004. Blair var engang oppskytningsoffiser i Minuteman-programmet.

I begynnelsen var det kun mekaniske låser som hindret uvedkommende i å skyte opp atomrakettene, men da kodeløsningen ble innført, var den ifølge Blair så upopulær at USAs forsvar med viten og vilje satte den til åtte nuller. Ikke nok med det – de skrev den også ned på arket som beskrev oppskytningsprosedyrene.

Bekymring for ustabile land og personer

Bekymringen var at land som USA hadde utplassert atomraketter i, kunne få en ustabil eller fiendtlig innstilt leder, eller at det rett og slett skulle klikke for en eller flere av de ansvarlige for en rakettbase. Verdenskrigen kunne rett og slett ikke hvile i hendene på enkeltpersoner som kunne ta seg friheter på denne måten, og en mer restriktiv løsning var nødvendig.

I juni 1962 – drøyt fire måneder før Cubakrisen – signerte John F. Kennedy derfor National Security Action Memorandum 160, en ordre om å etablere et kodesystem for avfyring av atomraketter. Systemet gikk ut på at det skulle kobles til en boks kalt «PAL», kort for «Permissive Action Link». Denne skulle gjøre det umulig for uvedkommende å fyre av rakettene uten å ha koden. Det skulle heller ikke være mulig å tjuvkoble boksene – en av konstruktørene beskrev nettopp det som «... like vanskelig som å operere ut mandlene på en pasient ved å gå inn bakveien».

En PAL-enhet skulle hindre uvedkommende i å skyte opp en atomrakett, men hva hjalp vel det når koden var 00000000? Foto: Wikipedia

Upopulært tiltak

PAL var imidlertid ikke spesielt populært, og USAs rakettforsvar somlet så mye de kunne. Det tok ifølge Blair hele 20 år før så mye som halvparten av USAs atomraketter i Europa var utstyrt med det nye systemet. De fleste var ikke engang satt i beredskap før 1977, hele 15 år etter at JFK signerte ordren.

Rakettene i USA fikk sin PAL under overoppsyn av forsvarsministeren Robert McNamara.

Så snart han forlot stedet, ble koden på alle 50 rakettene satt til 00000000, ifølge Blair.

PAL-systemet ble sett på noe som kunne forsinke eller gjøre det umulig å avfyre rakettene i en krisesituasjon, for eksempel dersom kommunikasjonslinjene var brutt.

– Sjekklisten vår instruerte faktisk oss, avfyringsmannskapet, om å dobbeltsjekke ... at ingen andre sifre enn null hadde blitt slått inn i panelet ved et uhell.

Blair beskrev også i en artikkel i 1977 hvor slapp den fysiske sikkerheten ved rakettbasene var. Nesten hvem som helst kunne få en omvisning, ofte uten en bakgrunnssjekk først, og på toppen av det hele var det mulig for fire personer som arbeidet sammen å avfyre atomrakettene på basen han hadde arbeidet ved, selv uten kodene. Like etter at artikkelen kom ut, ble de siste PAL-enhetene aktivert, og kodene endret.

Stemmer ikke, sier USAs luftforsvar

I 2013–14 blusset debatten rundt dette opp igjen, og USAs forsvarsdepartement så seg nødt til å svare. I et dokument som ForeignPolicy.com hevder å ha fått tilgang til, skriver forsvarsdepartementet at en slik kode aldri har satt noen i stand til å fyre av en eller flere Minuteman-raketter.

Videre skriver de at det var to separate prosesser for å avfyre en atomrakett. Først må den være «låst opp», og dernest gis kommandoen for avfyring fra to ulike kontrollsentre, noe som etter sigende skal kreve en serie koder som ikke oppbevares i kontrollsenteret.

Blair, derimot, er ikke enig. Ifølge ham beskriver dokumentet hvordan systemene fungerer nå – eller rettere sagt, i 2014 – men ikke hvordan det fungerte før 1977.

I 1977 ble «Rivet Save» implementert, et sikkerhetssystem som skulle gjøre det mulig å redusere antall ansatte på rakettbasene. Det introduserte i tillegg enkelte andre sikkerhetsforanstaltninger, og en av disse var nettopp nye koder for avfyring av rakettene.

Før den tid, derimot, var det ingen fysiske sikkerhetsforanstaltninger mot avfyring, sier Blair, og det var nødvendig at begge de ansatte som var på vakt i et kontrollsenter måtte holde seg våkne under beredskapsperioden.

Han mener også at USAs luftforsvar svarer villedende eller upresist når de hevder at avfyringskommandoen måtte komme fra to ulike kontrollsentre. Senteret han var ansatt ved, hadde for eksempel en såkalt «single-vote timer». Det vil si en nedtellingsmekanisme som ville fyre av alle 50 raketter ved det kontrollsenteret, med mindre en kommando for å kansellere ble mottatt fra minst ett av fire andre kontrollsentre.

Hvem vet?

Det er ennå ikke avklart eller dokumenter om Blair har rett i at avfyringskoden for over 1.000 atomraketter i over 20 år var så enkel som 00000000. De som vet sikkert, snakker ikke, og selv om Blair hevder å ha dokumenter som viser at han har rett, så nekter han å legge frem disse dokumentene.

Det som derimot er hevet over enhver tvil, er at USA hadde et noe særegent syn på sikkerhet ved sine rakettbaser på 60- og 70-tallet, og at de nok prioriterte rask avfyring høyere enn redusert risiko for feilavfyring.

Les også

Kommentarer:

Vi har byttet system for artikkelkommentarer. For å opprette brukerkonto, registrerer du deg med BankID.