I fjor fylte Moores lov 50 år. «Loven» som er oppkalt etter en av Intels grunnleggere, Gordon Moore, sier noe om hvor raskt antallet komponenter på en integrert elektronisk krets vil øke over tid. Det at man stadig klarer å pakke flere og flere transistorer inn på en elektronisk brikke er årsaken til den rivende teknologiske utviklingen vi har sett siden Intel lanserte verdens første kommersielt tilgjengelige mikroprosessor, Intel 4004, i 1971.
Men hvordan får man det til? Det skal vi se nærmere på i denne artikkelen. Vi spoler 45 år tilbake – til 1971.
Fra 2300 til 7,2 milliarder transistorer på 45 år
Den viktigste bestanddelen i en elektronisk brikke, som en prosessor, er transistoren. Den består enkelt fortalt av en inngang og en utgang, samt en leder til jord. Det er også en port («gate») som bestemmer om strømmen skal passere eller ikke. Siden det benyttes et såkalt halvledende materiale (vanligvis silisium) kan strømmen også gå i kun én retning.
Intels 4004-prosessor som ble lansert i 1971 hadde totalt 2300 transistorer. Til sammenligning har en moderne Intel Core i7-prosessor rundt 2,6 milliarder transistorer – altså godt over én million ganger så mange. Ifølge Wikipedia er det imidlertid Intels 22-kjerners Xeon Broadwell E5-prosessor som har flest transistorer av kommersielt tilgjengelige prosessorer bestående av én brikke. Den har hele 7,2 milliarder transistorer.
