RESULTATERFINANS

Klare norske e-handelsregler?

Peter Lenda forventer et rush av e-handelsaker for EU-domstolen etter at lobbyister har sørget for uklarheter rundt for eksempel hvilke regler en bedrift må forholde seg til for eksempel innen markedsføring.

Peter Lenda
28. okt. 2002 - 14:06

En av de store fordelene med handel over Internett er muligheten til å nå frem til et større marked enn gjennom det geografiske norske markedet. Innen EU har nettopp Internett vært sett på som en mulighet for å øke samhandelen innen fellesskapet.

I direktivet om elektronisk handel (direktiv 2000/31/EF), som er i ferd med å implementeres i norsk rett, har dette blitt adressert som reglene om senderlandsprinsippet. Regelen sier i utgangspunktet at den som etablerer en Internettjeneste i et medlemsland skal kunne forholde seg etter reglene i dette landet og tilby sine tjenester innen hele fellesskapet.

For norske tilbydere har dette betydning ved at Norge gjennom EØS-avtalen må implementere direktivet. Spørsmålet som må stilles er om vi har klare og forutberegnelige regler i Norge for handel over landegrenser?

Handel over landegrenser betyr i prinsippet at mer enn et lands regler kommer til anvendelse. For en norsk tilbyder av varer eller tjenester over Internett, det vil si en e-handelsbedrift, er spørsmålet som må stilles om en ønsker å tilby varer eller tjenester i Norge eller også til andre land? I prinsippet kan enhver med tilgang til Internett bestille varer eller tjenester uavhengig av bosted eller forretningssted, men ved å prinsipielt ta stilling til hvilket marked bedriften ønsker å rette seg mot, kan mange problemer avklares.

Dette kan ofte gjøre seg utslag i språk og leveringsmuligheter. Likevel oppstår sentrale spørsmål om hvilket lands regler som kommer til anvendelse og hvilket lands domstol som er kompetent når flere enn et lands regler kommer til anvendelse. I vid forstand er dette regler innen internasjonal privatrett.

For selve lovvalget, oppstår spørsmålet på to nivå, for det første lovvalget i forholdet til selve handelen og for det andre i forhold til hvilket lands offentligrettslige regler bedriften skal forholde seg til. For selve handelen, det vil si hvilket lands regler skal komme til anvendelse på avtalen mellom partene som inngår avtalen over Internet, har en i Norge i prinsippet kun en eldre lov fra 1964 om lovvalg for løsørekjøp. Utgangspunktet er at loven kan anvendes på varekjøp, også over Internett. Utgangspunktet er at partene har rett til å velge loven til kontrakten, og hvis dette ikke skjer, så er det loven i det landet selgeren holder til.

For kjøp av tjenester sier ikke loven noe. Her har lovgiver vært på etterskudd i forhold til EU, som siden 1980 har hatt en egen lovvalgskonvensjon (Romakonvensjonen) for lovvalg i kontrakt. Konvensjonen kommer til anvendelse på alle kontrakter, uavhengig av om det gjelder varer eller tjenester. Denne konvensjonen adresserer også forbrukerkjøp, noe som er sentralt i forhold til at forbrukere ikke kan fratas sine forbrukerrettigheter i landet de er bosatt. Slike regler finner ikke i Norge.

Nå har EU også initiert arbeidet med Roma II om lovvalg utenfor kontrakt, og spørsmålet er om ikke den norske lovgiver burde bringe norske regler på nivå med resten av EU, spesielt siden norske bedrifter ellers vil ha mindre klare regler å navigere etter på dette rettsområdet.

Dette støttes ved at norske bedrifter ellers må forholde seg etter EU-regler som legger til grunn at nettopp lovvalgs- og jurisdiksjonsspørsmålene er avklart innen EU. Dermed bygges regelverket opp rundt disse prinsippene. Artikkel 3 i direktivet om elektronisk handel legger også til grunn at det finnes slike regler. Regelen slår fast senderlandsprinsippet om at når en tilbyder av Internettjenester tilbyr tjenester innen EU, og da også EØS, så skal denne tilbyderen kunne forholde seg etter de offentligrettslige reglene i det landet tilbyderen er etablert. Kun i særlige og gitte tilfeller kan det gis unntak for reglene.

Den praktiske siden av regelen er at selve etableringen og tilbydelsen da skal skje etter et lands regler. Dette er slik som reglene om markedsføring, hvilket er viktig for en e-handelsbedrift. Innen EØS kan det i praksis ha den virkning at istedenfor å forholde seg etter reglene i de 18 statene, så kan e-handelsbedriften forholde seg etter markedsføringsreglene i den staten bedriften er etablert. Bakgrunnen for regelen er at den i utgangspunktet skulle slå fast hovedprinsippet i EU-retten om fri flyt av varer og tjenester innen fellesskapet.

Regelen skulle ikke berøre de internasjonalt privatrettslige reglene. Gjennom prosessen med direktivet fikk likevel en del lobbyister påvirket ordlyden og det må sier å være usikkert hva som konkret ligger i dagens regel og hvilken betydning regelen egentlig har. Holdningen til enkelte deler av EU-kommisjonen tyder på at den eneste måten en vil få en avklaring, er gjennom saker for EU-domstolen.

Når det gjelder hvilket lands domstoler som er kompetente, dvs spørsmålet om jurisdiksjon eller verneting, er dette av like stor viktighet. Adgangen til å fremme en sak for domstolen er ofte like viktig som etter hvilket land saken skal gå etter, spesielt innenfor EØS hvor det har skjedd en harmonisering. Innenfor EU/EØS-området finnes det et felles sett med regler gjennom Lugano/Brussel-konvensjonene og EU-forordningen om domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker.

Hovedregelen etter disse reglene er at den kompetente domstol er den hvor saksøkte er bosatt eller har sitt forretningssted. Det finnes unntak fra denne regelen, slik som ved kontrakt der hvor forpliktelsen tvisten gjelder skal oppfylles, ved erstatning utenfor kontrakt der hvor skade ble voldt eller oppsto, og i enkelte tilfeller i forbrukerforhold kun i bostedsstaten til forbrukeren. Det er likevel vide muligheter for å avtale verneting.

Hva betyr disse reglene for de bedrifter som ønsker å handle over Internett og over landegrenser? I praksis betyr disse reglene at bedriftene i størst mulig grad må avtale både lovvalg og jurisdiksjon, hvis det er mulig. I enkelte tilfeller må det vurderes, spesielt i forbrukerforhold. For norske bedrifter vil en ved forbrukerforhold stå i fare for å måtte møte for alle de andre 17 EØS-statenes domstoler i forbrukerforhold.

I forhold til offentligrettslige regler vil en måtte avvente hvordan direktivet implementeres og hvilken praktisk effekt senderlandsprinsippet får, spesielt i forhold til den tolkning som EU-domstolen kan komme til å legge til grunn. I enden er det viktig å ha en aktiv holdning fra de enkelte bedrifter på om en ønsker å være tilstede internasjonalt eller nasjonalt, og hvordan dette da kan løses.

Når det er sagt, har en her bare vurdert forholdene innenfor EU/EØS og ikke utenfor. Utenfor EU/EØS finnes langt mindre felles regler på dette området, og dermed større risiko for konflikt.

Les mer om:
Del
Kommentarer:
Du kan kommentere under fullt navn eller med kallenavn. Bruk BankID for automatisk oppretting av brukerkonto.
Tekjobb
Se flere jobber
En tjeneste fra