Regionale og lokale myndigheter har samme mål som nasjonale myndigheter; å bidra til at innbyggerne kan leve gode og meningsfulle liv. Samtidig står de overfor store demografiske, teknologiske, miljømessige og økonomiske utfordringer. Trangere økonomisk handlingsrom og økte forventninger fra innbyggerne krever at offentlig sektor jobber på nye måter. Det største presset finner vi i kommunene der folk bor.
Hverdagen vår blir stadig mer digital, uansett hvor i Norge man bor. Denne våren har vi alle erfart hvordan en digital hverdag føles, på godt og vondt. Norge har et godt utgangspunkt for utviklingen av digitale tjenester, men denne utviklingen er en evig prosess. Det er mye arbeid som gjenstår dersom vi ønsker et samfunn som utnytter mulighetene i digital teknologi og som bidrar til å skape gode og meningsfulle liv for innbyggerne.
Distrikter og digitalisering
Som en del av vår masteroppgave i design ved Arkitektur -og designhøgskolen i Oslo, besøkte vi fem distriktskommuner med ulik størrelse og beliggenhet, med et spenn fra 195 til 37.000 innbyggere. Vi ønsket å undersøke den digitale hverdagen i kommunen, deres utfordringer og tanker om fremtiden. Alle kommunene vi besøkte trakk frem viktigheten av frivillig arbeid, natur, kultur og et levende lokaldemokrati. Vi oppdaget at mange av kommunene hadde felles utfordringer, uavhengig av folketall, størrelse og økonomi. Med stadig flere oppgaver som skal løses innen stramme budsjettrammer, er det to områder som utmerker seg; de sliter med anskaffelser av digitale tjenester og savner fellesløsninger.
24. januar 2020 fikk Norge en egen distrikts -og digitaliseringsminister. Dette mandatet fremhever sammenhengen mellom digitalisering og distriktene. Etter en gjennomgang av rapporter og strategier ble det tydelig at disse to områdene har ulike tilnærminger, verdier og språkbruk. Det er en tydelig kulturforskjell mellom distriktspolitikk og digitaliseringspolitikk. Distriktsmeldingen vektlegger viktigheten av et godt liv, felleskap, ulik tilhørighet og gode møteplasser, mens digitaliseringsstrategien er vinklet mot forenkling, effektiv ressursbruk og produktivitetsøkning i samfunnet.
Datatilsynet får IT-sjef til å se rødt: - Skjønner de ikke at det er forskjeller?
Dette preger også digitaliseringsdebatten, som i stor grad er begrenset til teknologer og byråkrater. Det er på tide å utvide diskusjonen slik at innbyggerne kan være aktive deltakere i utformingen av deres digitale hverdag og fremtid.
Fra bruker til innbygger
En av hovedprioriteringene i regjerings digitaliseringsstrategi er å skape sammenhengende tjenester med brukeren i sentrum. Begrepet «bruker» indikerer en enveis kommunikasjon, hvor det offentlige leverer og innbyggeren mottar. Ettersom kommunen er både et demokratisk organ og produsent av velferdsgoder, fører dette til at innbyggerne står i ulike roller i forhold til kommunen. Vi mener at det er behov for å involvere innbyggerne i utviklingen av nye digitale tjenester, og utforske hvordan en slik tilnærming kan påvirke kommunens rolle og tjenestene de leverer.
Gjennom workshops og samtaler med 25 innbyggere i aldersgruppen 10 til 85 år, fikk vi kunnskap om deres ønsker, behov og drømmer for fremtidens digitale kommuner. Innbyggerne ønsket å delta i utformingen av kommunens digitale tjenester, og de hadde mange ideer de gjerne ville dele med kommunen. Vi analyserte 34 kommunale nettsider, og erfarte at de aller fleste nettsidene tar utgangspunkt i fra kommunens organisasjonsstruktur, fremfor innbyggernes behov.
Innbyggerne er eksperter på hvordan kommunale tjenester oppleves, men opplever i dag en avstand til kommunen og tjenestene de tilbyr. Det er behov for tettere dialog mellom kommune og innbygger rundt utviklingen av nye løsninger og tjenester. På denne måten kan innbyggerne være deltakere fremfor mottakere.
Digitalisering som samfunnsutvikling
I regjeringens strategier brukes «livshendelser» som utgangspunkt for digitaliseringen av tjenester. Digitaliseringsstrategien «Én digital offentlig sektor» (Kommunal- og moderniseringsdepartementet, 2019) legger opp til at det skal utvikles sammenhengende tjenester innenfor definerte livshendelser. Denne tilnærmingen stammer fra EU, og har eksistert siden 90-tallet. Hendelsene dekker mange viktige aspekter i innbyggernes liv, men de forteller lite om hverdagen deres. Hvordan er det å vokse opp for barn og unge? Hvordan er det å etablere seg? Og hvordan oppleves det å bli eldre i digitaliseringenes tidsalder?
Gode digitale tjenester kan bidra til positiv samfunnsutvikling. Vi kan senke terskelen for å delta i samfunnet, tilgjengeliggjøre kultur og natur, skape nye former for dialog mellom innbyggere og kommunen og gjøre det lettere å delta i demokratiske prosesser. Skal vi skape verdifulle digitale tjenester, må de utformes med utgangspunkt i de verdiene vi ønsker at samfunnet vårt skal bygges videre på.
Om forfatterne: Erlend Grimeland og Elias Bjørnson Olderbakk er masterstudenter ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.
