Lars-Martin Kristensen er utdannet historiker, og har jobbet som prosjektleder og informasjonsarkitekt i privat, statlig og kommunal sektor, blant annet i Riksarkivet og i departementene.
Lars-Martin Kristensen er utdannet historiker, og har jobbet som prosjektleder og informasjonsarkitekt i privat, statlig og kommunal sektor, blant annet i Riksarkivet og i departementene. (Foto: Privat)

Er det rom for mangfold i digitaliseringen av offentlig sektor?

Abstraksjoner er ekte vare. Derfor kan vi ikke drive digitalisering på bakrommet.

  • Debatt
  • Lars-Martin Kristensen

Virtuelle assistenter og utvidet virkelighet er i ferd med å bli hverdagskost. For alle oss som liker å snakke med Siri, eller at det popper opp en Pokémonfigur på mobilskjermen vår mens vi er i parken, er det behagelig. En hjelpende hånd i en travel hverdag. En kilde til underholdning vi til enhver tid har i lomma. 

Virtualisering medfører også store endringer i arbeidslivet. Mange virksomheter bruker virtuelle modeller. Et eksempel er “digitale tvillinger”, som gjør samhandling og analyse enklere, blant annet i byggeprosjekter eller innenfor skipsfart. Denne trenden er et eksempel på at vi gjør oss stadig mer avhengig av abstraksjoner. Ikke alle abstraksjoner er kopier av noe vi kjenner fra før.

På 1960-tallet ville en person som ble bedt om å forklare konseptet radio sannsynligvis tatt utgangspunkt i fysisk radioapparat. I dag hører vi på radioprogram hvor som helst og når som helst, ved hjelp av ulik teknologi. Dermed dekomponeres konseptet radio og gis en ny mening i en digital tid - fra noe konkret til noe abstrakt. 

Dekomponering av konsepter henger tett sammen med digital transformasjon. Difi beskriver digital transformasjon som en “redesign av virksomheten på alle nivå – folk, prosesser, teknologi og styring”. Budskapet fra Difi er at denne typen dyptgripende endringer skal skje på brukerens premisser. I arbeidslivet kan det oppfattes mer som en interessekamp.

Les også

Et menneske i personlig krise vil sannsynligvis foretrekke å snakke med en sosialarbeider av kjøtt og blod framfor en digital assistent. Men hva er egentlig forskjellen, dersom premissene for samtalen og de sosialfaglige vurderingene allikevel er styrt av en IT-løsning? For sosialarbeideren er drivkraften eierskap til egen yrkesrolle, for virksomhetens ledelse handler det ofte om hensyn til effektivitet, mens innbyggeren har konkrete behov som skal ivaretas.

Alle konsepter hviler på et skjørt sosial samspill. Derfor kan det være både frigjørende og truende å rokke ved dem. I denne digitale heksegryta finnes dessuten en usynlig tredjeperson med en sentral rolle; personen som har designet informasjonssystemet. Denne rollen er kritisk som ansvarlig for utformingen av IT-løsninger, som er ofte ubarmhjertige i sine krav til sort/hvite-svar. Derfor må framtidas digitale løsninger baseres på enighet, analyse og innsikt - ikke bare utvikling på bakrommet.

Les også

Selv om du “ikke kan skjære en skive ost med en lengdegrad" (for å bruke filosofen Alan Watts sine ord), er abstraksjoner ekte vare. Vi bruker dem i både sosialt og teknisk samspill. Innføringen av nettbrett i skolen uten pedagogisk forankring eller saken om Cambridge Analytica viser på ulik måte effektene av digital transformasjon utenfor grunnleggende felles spilleregler. Det blir neppe færre slike saker i framtida. 

Spørsmålet er derfor verdt å stille: Tar vår nye virtuelle verden godt nok høyde for nyanser og mangfold i oversettelsen fra det konkrete til det abstrakte? Er det rom for alle?

Kommentarer (2)

Kommentarer (2)
Til toppen