Før helgen møttes Lovdata og de to initiativtakerne bak nettsiden Rettspraksis.no i Oslo tingrett. Saken handler om en av de viktigste rettighetene man har i en rettsstat: Retten til å kjenne lovverket man lever og dømmes etter.
Men den viktigste parten i det spørsmålet – staten selv – er sørgelig fraværende.
Én av de to som nå er blitt saksøkt av Lovdata, Håkon Wium Lie, sto i 1994 bak et dugnadsprosjekt for å gjøre norske lover fritt tilgjengelig på nett.
_logo.svg.png){kind=logo}
Den gang måtte man betale for å få innsyn i lovene på Lovdatas nettsider.
Nå har Lie og den andre initiativtakeren, Fredrik Ljone, gjort det samme dugnadsarbeidet for norsk rettspraksis, med Rettpraksis.no.
Det tok imidlertid ikke lang tid før Lovdata begjærte siden stengt, etter at det viste seg at de aller fleste dommene var hentet fra Lovdatas databaser.
Har stått i særstilling
Det er mange kompliserte aspekter ved saken. Det handler om databasevern versus offentlig tilgjengelighet. Om privat aktør versus offentlig tjenesteyter. Om vanlig konkurrerende drift versus konkurransevridd monopol.
Men et veldig enkelt aspekt, som det er vanskelig å være uenig med Lie og Ljone i, er dette: Det holder ikke å bare ha innsyn i Norges lover for å ha kjennskap til lovverket.
Man må kjenne til norsk rettspraksis, hvordan lovene har blitt tolket og brukt, hvilken presedens som er satt.
Det er også vanskelig å være uenig med argumentasjonen til Lie og Ljones’ advokat, Halvor Manshaus, om at Lovdata har stått i en særstilling som privat stiftelse.
Under høringen før helgen brukte han mye tid og mange eksempler på å vise hvordan Lovdata har blitt særbehandlet av staten, og i praksis hatt monopol.
Frem til 2008 var de den eneste aktøren som fikk motta høyesterettsavgjørelser digitalt. Mens det har blitt vurdert som for risikabelt å utlevere dommene uanonymisert til andre aktører, har Lovdata fått selv uanonymiserte avgjørelser som har vært unntatt offentlighet.
Retter baker for smed
Det store spørsmålet er imidlertid: Er dette Lovdatas ansvar? Er det de som skal klandres, de som skal ta økonomiske tap for å gjøre opp for statens særbehandling?
Lovdata bruker store ressurser på jobben de gjør med rettsavgjørelser. Dommene må anonymiseres, de systematiseres, det skrives sammendrag, det legges inn metadata, og så videre. Det er ingen tvil om at det er en stor og kostbar jobb.
I en kamp mellom to parter som begge har rett, er det en tredje part som for lengst burde tatt grep
Lovdata er en privat stiftelse, som ikke mottar statlig støtte. Stiftelsen driftes ved kommersiell virksomhet – de ber om penger for tilgang til tjenestene de bruker ressurser på å levere. Er det egentlig urimelig?
Det er som sagt vanskelig å være uenig med Lie og Ljone i at rettsavgjørelsene bør være fritt tilgjengelig for allmennheten.
Men det er like vanskelig å være uenig med Lovdata i at man retter baker for smed når man forventer at det er de som skal sørge for det.
Det er riktignok ikke nødvendigvis Rettspraksis.no som «bjeffer opp feil tre» – for å si det på godt norsk. De har hentet dommene fra det eneste stedet som har vært mulig å få tak i dem. De ba heller ikke om å bli saksøkt for det, slik at det nå er Lovdata de må ta kampen med.
Men i en kamp mellom to parter som begge har rett, er det en tredje part som for lengst burde tatt grep.
Staten må på banen
Det er få ord som brukes oftere i statens handlingsprogrammer, budsjettforslag og generell diskurs for tiden, enn «digitalisering». Alt skal, og bør, digitaliseres. Vi er et av de mest digitaliserte landene i verden, og mer skal det bli.
Likevel er det merkelig stille fra den kanten når det kommer til digitalisering og enklere tilgang til noe av det viktigste vi har, nemlig hvordan lovene våre blir tolket og brukt.
Tvert imot mener justisminister Tor Mikkel Wara at tilgangen er god nok som den er.
Det er kanskje enkelt for justisministeren å mene. Han har nok tilgang på både Lovdata PRO og eventuelt de 12 500 kronene det ville kostet som privatperson hvis ikke jobben dekket det.
Men ut fra støtten Rettspraksis.no får i medier og sosiale medier, av advokater og politikere og mange flere, tror jeg man kan fastslå at folket ikke nødvendigvis er enige med Wara.
Selv Lovdata poengterte under høringen at de er enige i at rettsavgjørelsene bør være fritt tilgjengelig for allmennheten.
De vil bare – naturlig nok – ikke gjøre jobben uten å få betalt for ressursene det koster.
Det er på tide at staten kommer på banen. Det er for feigt å sitte stille med hendene i fanget, mens idealister og næringsdrivende kjemper i retten om hvordan man skal gjøre jobben offentlige myndigheter burde gjort for lengst.
