Voyager-sondene ble skutt opp i 1977. De skulle vare i fire år, men holder ennå koken etter 45 år. Nå begynner de å gå tomme for strøm, og NASA må derfor begynne å slå av instrumenter for å få dem til å vare så lenge som mulig.
Strømkilden er radioaktivt plutonium, og den reduseres med omtrent 4 watt i året. Nå er det lite igjen, men ved å slå av instrumenter som ikke er essensielle, håper NASA på å holde kontakte med dem et lite stykke inn på 2030-tallet, sier Linda Spilker i NASA til Scientific American.
Totalt trenger en slik sonde 400 watt for instrumenter og oppvarming av dem, men det er det altså ikke lenger mulig å gi dem. Ved oppskytning var systemene i stand til å levere omtrent 470 watt til hver sonde og dens instrumenter, men nå leverer de rundt 245 watt.
Ikke akkurat mye minne
Noen instrumenter er allerede slått av, enten fordi de har feilet eller fordi de ikke trengs mer. Der sondene er nå, er det for eksempel ikke så mye å fotografere, og det er også en akutt mangel på planeter å se på og atmosfærer å måle.
De instrumentene som må slås av de neste årene, er altså begynnelsen på slutten. Omtrent i 2030 vil NASAs Deep Space Network ikke lenger være i stand til å opprettholde kontakten med sondene.
Radioinstrumentet som sender data til jorden, har ifølge Scientific American omtrent samme effekt som lyspæren i et kjøleskap. Signalene bruker nesten et døgn på å nå frem til jorden og er da så svake at det er nesten umulig å plukke dem ut av bakgrunnsstøyen fra alle de andre radiokildene vi har her.
Dataene som sendes, mellomlagres på en åttespors båndopptager, som var det beste av teknologi som fantes i 1977. Hver sonde har mindre minne enn den elektroniske døråpneren til bilen din, uttalte Spilker til Scientific American.
Likevel, etter 45 år og ti ganger så lenge som planlagt, fungerer begge båndspillerne fortsatt.
Hvor er de nå?
Når små tuer velter store og dyre lass
_logo.svg.png){kind=logo}
Sondene har veldig forskjellig retning, men begge er langt unna jorden. Voyager 1 er nå omtrent 156 AU fra oss, mens Voyager 2 er på omtrent 130 AU. En AU tilsvarer avstanden mellom jorden og solen, eller omtrent 150 millioner kilometer.
Hastigheten er også respektabel: Voyager 1 holder en hastighet på 16,9 kilometer i sekundet, eller 3,57 AU per år, mens Voyager 2 ligger like bak med henholdsvis 15,2 kilometer per sekund eller 3,21 AU per år. Dette gjør at de to sondene vil være de fjerneste menneskeskapte objektene i overskuelig fremtid.
Ingen av dem har ennå forlatt solsystemet, men de er nå begge i det som kalles det interstellare medium, det vil si den tynne gassen mellom stjernene i en galakse. Ingen av sondene har riktig kurs for å komme frem til vår nærmeste stjerne, Proxima Centauri, men om så var, ville de brukt litt over 75.000 år på turen med den hastigheten de har i dag.
ESA forbedrer romsignaler med «cool» teknologi
