Det er mulig at vi har avansert noen steg fra den gang tradisjonelle medier oppga "Internett" som kilde på nyhetssaker som ble referert.
Om det er i riktig retning er jeg mer i tvil om.
Endel medie-eksperter, som selv jobber i tradisjonelle mediekanaler, mener at saken til Bill Clinton er det endelige gjennombrudd for Internett som nyhetskanal. Andre vil kanskje kalle affæren for det endelige sammenbrudd.
Den påståtte sex-affæren mellom Bill Clinton og Monica Lewinsky ble gjort offentlig på nettstedet til en velkjent sladrespaltist i Hollywood etter at han hadde fått snusen i saken gjennom det politiske nyhetsmagasinet Newsweek.Den saftige blandingen av sex, makt og penger førte umiddelbart til fornyet og enda større oppmerksomhet rundt alt som ble assosiert med Clintons seksuelle behov.
Nyhetsbulletiner ble publisert i hytt og pine - som oftest basert på informasjon fra verdensveven.
Men til forskjell fra tidligere, var det ikke kun noen besudlede sjeler i den kulørte pressen som snappet opp skandalesakene og videreformidlet "fakta" videre til omverdenen:
Det er faktisk alltid en viss sjanse for at en melding formidlet av Associated Press (AP) vil bli trodd. I hvert fall plukket en rimelig kjent nyhetskanal som CNN opp meldingen om et vitne som hadde sett herr Clinton, saken hans og Monica Lewinsky i samme rom og bragte "nyheten" videre til noen millioner seere på tvers av kloden.
VG og Dagbladet var heller ikke sent ute med sine rapporter basert på informasjon fra TV-selskapet ABC som også hadde AP som sin kilde.
Det ingen fortalte, var at AP hadde rappet saken fra den ikke så kjente Texas-avisen Dallas Morning News. Avisen hadde lagt nyheten ut på sine websider i noen timer før den ble dementert og trukket tilbake fordi kilden ikke var troverdig. Men da hadde AP allerede rukket å lage en melding og spredd den for alle vinder.
På web kan man beklage og endre, eventuelt fjerne en sak i løpet av noen minutter. I atombaserte medier tar denne beklagelsen noe lengre tid, hvis det i det hele tatt skjer. En god andel av APs kunder besto nettopp av aviser som siklet etter å få noe på trykk.
Verre var kanskje historien rundt det etterhvert så beryktede klesplagget til frøken Lewinsky. Matt Drudge, Hollywood-spaltisten som nå er saksøkt for 220 millioner kroner i en annen pikant "nyhet" fra Det Hvite Hus, gjorde det som er alle journalisters plikt; Han fulgte opp "sin" eksklusive sak som han hadde knabbet fra Newsweek (med det resultat at magasinet publiserte sin egen sak på web ved hjelp av America Online og Washington Post fire dager før sin egen papirutgave).
Oppfølgingen gjorde Drudge så grundig at han på sitt eget nettsted, The Drudge Report , kunne konstatere sædflekker på én av kjolene til Monica Lewinsky.
FBI var selvfølgelig på pletten og undersøkte om sædflekkene stammet fra det amerikanske presidentembetet. På fredag kom så kontrameldingen om at det ikke fantes noen sædflekker på kjolen i det hele tatt. Men de opplysningene vil aldri være like hett førstesidestoff, heller ikke i norske tabloidaviser.
Så, finnes det i det hele tatt noe som er sant i denne påståtte seksuelle affæren mellom den amerikanske president og hans svært mye yngre og tidligere deltidsansatte? Når skal overhodet for verdens største supermakt få tid til å løpe av gårde til den mer private delen av Det Hvite Hus og hoppe i sengehalmen med alle disse kvinnene som på rekke og rad står fram?
Bill Clinton er i dag et av verdens best bevoktede mennesker og sannsynligvis ikke så effektiv at han har anledning til å sette seg og sitt presidentembete jevnlig i kompromitterende stillinger. Men det vet vi altså ikke.
Om det hele er sant eller ikke, er i det hele tatt underordnet.
Det viktigste er at media får sine artikler, advokatene sine salærer og en hel rekke prominente personer nye 15 minutter i rampelyset. Alle mulige synsere får uttale seg om alt det de ikke har greie på, og USA har fått noen nye konspirasjonsteorier.
En slik teori tror også Clintons kone, Hillary, på. Hun mener at det bedrives en vedvarende kampanje både blant politiske motstandere og i mediene for å knekke presidenten. Karakteristikker som "ville dyr" er sterk kost når det kommer fra øverste politiske hold, uansett hvilken rettsstat vi snakker om.
Det som gjør saken så alvorlig, er at villdyrene inkluderer CNN, ABC, Newsweek og Washington Post. Alle disse fire er velrenommerte mediekanaler som i stor grad har integritet og etterrettelighet som rettesnorer på nyhetsformidling.
I konkurranse med det nye mediet, som har mye større muligheter med å komme med de virkelige oppdaterte nyhetene, velger de tradisjonelle imidlertid feil taktikk; det er ikke det å komme først som egentlig teller når det kommer til stykket. Det er det faktum at mediene mest mulig sannferdig tilbyr mottakerne redigert redaksjonelt stoff i en interessant form og med en smule perspektiv.
Med de fantastiske mulighetene for enhver idiot å lage sin egen nyhetskanal på nettet, der kildene ikke lenger trenger å finne noen talerør i media, men heller selv sende stoffet uredigert ut til mottakeren, kommer da også utfordringene for mediefolket.
Leserinnleggene som før ble refusert, kan nå leses av enhver nettbruker. Ryktemakerne og kverulantene har muligheter for å se sine drømmer gå i oppfyllelse via en dataskjerm og egne nettsteder. Det avsenderne imidlertid undervurderer, er mulighetene for å ekskludere. Det blir enhver erfaren nettbruker ganske god til etterhvert.
En enorm økning i informasjonstilbudet gir et enda mer skrikende behov for å sjekke fakta i større grad enn tidligere. Internett tilbyr fantastiske muligheter for både journalistene og nettbrukerne til å foreta en slik kryssjekking i et stort volum og rimelig effektivt. Men samtidig må man være sikker på at kildene man sjekker, selv er etterrettelige og virkelig det de gir seg ut for å være.
Eksempel: America Online fjernet i forrige uke en falsk nettside der man ble forledet til å tro at det er Monica Lewinskys hjemmeside man var inne på.
Disse barnesykdommene i det nye mediet vil nok nyhetskonkurrenter i de tradisjonelle mediene hilse velkommen og stadig prøve å profittere på. Men slaget er i realiteten tapt både for TV, radio og aviser før krigen er kommet skikkelig i gang. Det er i de interaktive, oppdaterte mediene nyhetskampen kommer til å utkjempes.
Derfor skjer det i disse dager en desertering av journalister over til de nye mediene - samtidig som medier med brorparten av inntektene fra TV-signaler eller trykksverte velger å brenne av de mest heite sakene i kyberrommet først, med overhengende fare for at de ødelegger sitt eget livsgrunnlag.
For de tradisjonelle mediene vil det alltid være en beleilig unnskyldning å fortelle leserne og seerne at de usanne nyhetene stammer fra det myteomspunne internettet med alle sine pedofile, sexgale og rasistiske deltakere. Men seieren er bare midlertidig.
Med flere og flere menigmenn på vei ut i kyberrommet, blir forståelsen stadig større for at det ikke lenger spiller noen rolle hvor du befinner deg når du skal plukke opp siste nytt. Du kan uansett hvor du er i verden få den oppdaterte og lokale informasjonen på områder du selv er interessert i.
Så får du selv finne ut hvilke nyhetsformidlere du stoler mest på. Det valget er selvfølgelig enklest hvis du bare leser VG og Dagbladet daglig.
(Én saksopplysning til slutt: Fakta i denne saken er primært basert på informasjon fra kilder på Internett. Dere får tro det dere som vil).
