Paradigmeskifte for innholdsbetaling i 2002

At kommersielle virksomheter ønsker seg inntekter er ikke noen nyhet, men 2002 vil nok langt flere i nettbransjen forsøke å la brukerne betale direkte framfor at annonsører eller investorer skal betale for tjenestene. Dette blir et paradigmeskifte for denne bransjen.

Det har vært mange diskusjoner om publikum er villige til å betale for tjenester og innhold på Internettet. Et argument som stadig dukker opp er at på web-en er det mange som tilbyr tilsvarende informasjon gratis. Hvordan kan noen vente at publikum vil betale for det de finner gratis andre steder?

Det er spørsmålsstillingen som er feil.

Det er tvilsomt at noen får suksess bare ved å innføre betaling. Utfordringen er aldeles ikke å tvinge publikum til å betale. Utfordringen i 2002 er å tilby publikum tjenester de ønsker å betale for.

I starten er det sikkert en del som rett og slett vil kreve betaling for de samme, gamle tjenestene, men det holder ikke på lang sikt. Planer om å koble betaling for innhold til betaling for aksess har også store begrensninger. Det gjelder ganske strenge regler for koblingssalg.

For de fleste aktørene må tjenestene rett og slett tilpasses brukerne på en langt bedre måte enn de er i dag.

Bankene har erfart at nettbankkunder skifter bank raskere an tradisjonelle kunder. Dette er ikke enestående for banktjenester. Dersom etablerte nettaviser tar betaling vil brukerne begrense antall nettaviser de leser, og det er ingen grunn til å tro at de vil være like trofaste som abonnenter på papiraviser har vært.

Mange tjenester vil bli todelte. Ett område med gratis tilgang og ett område med adgang mot betaling. For å få brukerne til gratisområdet er merkenavn og markedsføring viktig, men for å få brukerne til regelmessig å gå inn på betalingstjenestene er terskelen langt høyere.

I et marked med hard konkurranse er det ikke tilstrekkelig at brukeren er villig til å betale. For å sette det på spissen: brukeren må ha lyst til å betale. Har man ikke lyst er det lett å forsøke å finne det man er på jakt etter et annet sted. I alle fall så lenge det finnes gratis søketjenester.

Det har vært slik i mange år. Jeg har lang erfaring med nettsted som forteller at for å få adgang må jeg være abonnent, eller at det koster 10 kroner å få lese en artikkel. Jeg abonnerer på noen få betalingstjenester, men jeg er blitt veldig flink til å bruke søketjenester.

ITavisen presenterte denne uken overskriften "dumme brukere dreper nettsteder" som en ny forklaring på dotcom-døden. Påstanden kommer fra en spissformulering som er gjengitt i InformationWeek 3. januar. I et lengre intervju med Randolph Bias som ble publisert i nettavisen ibizInterviews i fjor, gir han veldig klart uttrykk for at det ikke er brukerne som er dumme. Det er de som eier nettstedene som overvurderer brukerne.

Poenget er at det ikke er tatt tilstrekkelig hensyn til brukerne. Noen er sikkert fristet til å skyve ansvaret over på designerne som har laget altfor avanserte nettsteder, men det endrer ikke det faktum at noen har satt ut oppdragene og godkjent leveransene. Og, brukerorientert design er ikke akkurat noen nyhet.

Flertallet av brukerne bryr seg ikke det minste om selve teknologien og kan lite om programmering og webdesign.

Dersom jeg skal betale for å bruke en tjeneste venter jeg at den har en brukervennlig design som først og fremst støtter de oppgaver jeg er interessert i å utføre. Jeg venter at nettstedet i større grad er laget for meg. Jeg aksepterer i langt mindre grad avsporinger, blindgater og feilmeldinger fra slike nettsted.

Innhold, funksjonalitet og tilgjengelighet er viktig for betalingsviljen.

Har man enerett til innhold er det selvsagt lettere å få publikum til å betale. Når NRK tar betaling for hoveddelen av nettstedet til serien Åpen Post får de sikkert betalende brukere dersom programmet får brukbare seertall. Hvor mange brukere avhenger i veldig stor grad av fjernsynsprogrammet.

Det har ingen hensikt å se på webtjenestene alene, og NRK er i en klasse for seg når lisenspenger kan benyttes til å lage reklame for kommersielle tjenester. Det vil sikkert skape debatt, selv om NRK utvilsomt trenger flere inntektskilder.

Innen underholdningsbransjen skal man også ta ordet unikt med en klype salt. Åpen Post kan raskt få hard konkurranse fra andre programmer, og selv om alle er forskjellige så er publikums oppmerksomhet og betalingsvilje begrenset.

Utviklingen av betalingstjenester på Internettet blir spennende. Den eneste påstanden jeg tør komme med i starten av året er at den som skal lykkes må tilby nye tjenester.

Gamle tjenester til ny pris har en svært begrenset holdbarhetsdato.

Til toppen