PRessedebatten: Om saker og ikke-saker

Mine to kolleger bruker ord som "dilemma" og "forhandlingsbasert" (Apeland) og "himmel" (Nyquist), og det må de gjerne gjøre. Dette er imidlertid en virkelighet jeg kjenner meg lite igjen i.

"Himmel" kan for så vidt være greit i beskrivelsen av den nye medievirkeligheten, men lavere terskel for nyhetsverdi vil jeg ikke påstå at det har blitt selv om de digitale mediene er kommet på banen. Det PR-folk har fått er flere muligheter, flere arenaer og mer plass. Du kan komme med en nyhet fra en svært begrenset nisje, og selv den får plass i den store flora av medier.

Alle vil selvfølgelig ha sin egen lille ekslusive sak, den som ingen andre medier har. Slik sett er jeg enig med Nyquist, men dette betyr ikke at utviklingen har gått totalt på kildekritikkens alter.

De to sier lite eller ingenting om det saken nå som tidligere alltid vil handle om. Enten så har vi PR-folk en sak som belyser et interessant tema for det mediet vi tar kontakt, eller så har vi det ikke. Vet vi av erfaring at dette er en sak som har allmenn interesse bare pressen får den presentert så det interessante i saken er åpenbart, er det hele greit.

Har vi ingen sak, så har vi ikke det. En ikke-sak er faktisk virkeligheten oftere enn det motsatte. Da må vi fortelle kunden at saken faktisk ikke har interesse for andre enn dem selv, og det faller ikke alltid i like god jord. Men slik må det være.

Personlig har jeg liten erfaring med at det er vanskelig å få noe på trykk, på nett eller i etermediene for den saks skyld. Vi går til det mediet som anses som mest interessant for akkurat den saken vi sitter med.

Vet jeg at jeg ikke har noen sak, så ser jeg heller ikke noe poeng i å gå til pressen. Imidlertid hender det at jeg, som PR-ansvarlig, ser en sak der pressefolk med liten tid ikke ser den. Jeg har som regel sammenhenger og bilder som det tar tid å grave seg frem til. Dette bruker jeg til å finne interessante vinkler. Er

saken god, er veien åpen.

Nye medier har i min erfaringsverden bare skapt flere steder for publisering, og dermed større plassvolum for det PR-bransjen kan grave frem av ny informasjon. Jeg har ikke spesielt sans for å pakke dette inn i mange fine ord. Pressen har en jobb å gjøre, vi har en jobb å gjøre. Sammen får vi laget et produkt. Vanskeligere er det ikke.

At bedrifter (les PR-bransjens kunder) som har noe å fortelle gjennom dette sampillet, får et verktøy til egen profilering er en hyggelig side-effekt, som også gjør at det blir mer penger til å lage enda bedre medier.