Øystein Gilje mimret om skolens datarom.
Øystein Gilje mimret om skolens datarom. (Foto: Wenche Willoch/UiO)

Ut med pugging – inn med programmering

Salen ble fylt av latter da bildet dukket opp: – Dette er digitalisering på en isolert øy

Denne artikkelen er levert av Titan.uio.no, en nettavis utgitt av Universitetet i Oslo (UiO).

Det er bare halvannet år til programmering skal inn i en rekke skolefag. Hva betyr det, og hvordan skal det gjøres?

Fra høsten 2020 vil programmering komme inn i en rekke fag gjennom de nye fagplanene. I dag er det  valgfag på ungdomsskolen mange steder og programfag på mange videregående skoler.

– Men fortsatt står vi egentlig kun i startgropen når det gjelder hvordan vi skal håndtere dette i praksis, sier Kristin Vinje, visedekan ved MN-fakultetet.

Mer enn klare

– Elevene er nok mer enn klare for dette, men hva med skolene? Og lærerne? Og hva med de som utdanner lærerne, universitetene og høyskolene – er de klare?

Ja, hva vil man med programmering i skolen? Hvorfor trenger elever kunne det, og hvordan skal det undervises? Hva skal faget inneholde, og hvilke andre fag er berørt og relevante?

Det var ikke få spørsmål som skulle belyses da UiOs matematisk-naturfaglige fakultet (MN-fakultetet), OsloMet og Simula sammen arrangerte seminar om programmering i skolen mandag 12. november.

Ikke klare svar

Kunnskapsminister Jan Tore Sanner (H) var invitert for å fortelle hva regjeringen gjør, og han syntes også utfordringen var stor.

– Jeg skulle ønske at jeg hadde veldig klare og gjennomtenkte svar, sa han.

– Men dette er områder hvor endringene skjer raskt.

Sanner påpekte at veien fra læreplaner til klasserommet kan være lang og appellerte til fagfolk for å finne løsningene, altså hvordan, men han selv prioriterte å snakke om hva og hvorfor.

(artikkelen fortsetter under)

 

I en verden med store utfordringer er skole og utdanning vårt viktigste verktøy, sa kunnskapsminister Jan Tore Sanner da han innledet på et seminar om programmering i skolen. Foto: Wenche Willoch/UiO

Trenger digital skaperkraft

Kortversjonen var to korte, men innholdstunge uttrykk.

– Vi trenger digital skaperkraft og digital dømmekraft, sa kunnskapsministeren, som også kunne berolige lærere som eventuelt bekymrer seg for at jobben vil begynne å ligne på en IT-utviklers hverdag.

– Læreren må også være en god leder i klasserommet og passe på at hjelpemidlene ikke blir en distraksjon, poengterte han.

– Er det noen som kjenner igjen dette? spurte Øystein Gilje, som er faglig leder i koordineringsenheten FIKS (Forskning, innovasjon og kompetanseutvikling i skolen) ved UiO.

Kristin Vinje har mange spørsmål. Foto: UiO

Datarom skapte latter

Han tok på seg oppgaven med å besvare Sanners hvordan og viste frem et bilde av «datarommet», til gjenkjennende latter fra salen.
 

– Dette er digitalisering på en isolert øy, sa Gilje og påpekte at datatilgangen må være på pulten, i praksis, i faget - altså til stede, eller i hvert fall tilgjengelig, hele tiden.

Man må ikke overlate dette til ildsjeler, var mantraet hans, dette må inn i det kollektive arbeidet med fagfornyelsen.

Dybdelæring

Og det er altså ikke programmering for fingerferdighetenes skyld som er målet, dette skal være dybdelæring som  gjør elevene i stand til å analysere, løse problemer og reflektere.

Anders Malthe-Sørensen, som senterleder ved Centre for Computing in Science Education (CCSE) ved UiO, er klar for utfordringen og hadde flere hvordan-svar.

– Vi har arbeidet i 20 år med hvordan programmering skal integreres i fagene i høyere utdanning. Vår erfaring er at studentene må ha et innføringsemne hvor de lærer programmering i en faglig kontekst, sier han.

Faglig tilpassing

– Den faglige tilpasningen er helt nødvendig for at studentene skal kunne overføre ferdigheter i programmering til faget og gjøre det nyttig der.

– Vi kan derfor ikke tilby lærere, og de som skal utdanne lærere, kun kurs i programmering og håpe at det går bra. Det må få en utdannelse i hvordan programmering skal inn i en faglig kontekst i skolen.

Anders Malthe-Sørensen vil utdanne endringsagenter. Foto: Hilde Lynnebakken/UiO

Derfor slenger han gjerne på en ekstra tittel til dagens studenter.

– Det er en svært stor utfordring å utdanne lærere som har denne kompetansen og som kan kombinere sin faglige didaktiske og digitale kompetanse til å utvikle skolefagene. Ved UiO har alle lektorstudentene i realfag denne kompetansen og kan gå ut i skolen som endringsagenter.

Pugging passer dårlig

– Realfaglig programmering åpner for mer utforskende arbeidsmetoder, samarbeid og kreativitet, konstaterer Cathrine Tellefsen, som er leder for Kompetansesenter for undervisning i realfag og teknologi (KURT) ved UIO.

– Men det skjer ikke av seg selv. Elevene må lære å arbeide på denne måten. De må lære å tenke og utforske, og ikke bare pugge. Pugging passer dårlig sammen med programmering – heldigvis.

Hun påpeker at hvis elevene skal lære dette, må lærerne kunne det først.

– Undervisningen må utformes slik at elevene både mestrer programmeringen og får en dypere faglig forståelse. Dette er en stor utfordring, og stilt overfor store utfordringer er nok lærere som andre folk. De har to velkjente responser – gyve løs eller gi opp. 

Må tas på alvor

Programmering er mer enn koding, sier Cathrine Tellefsen. Foto: UiO

Så hva skal til for at lærerne gyver løs på etterutdanning i realfaglig programmering og setter seg inn i en helt ny måte å arbeide på?

– En god start er å bli tatt på alvor og nøre opp under det lærerne brenner for – faget og elevene. Vi må legge vekt på at programmering er mer enn koding.

– Det handler om logikk, mønstre, systemer, problemløsing og modellering, ramser hun opp. Og ikke minst:

– Dette skal skje i en faglig kontekst der lærerne også må hensyn til elevenes forskjellige tenke- og læremåter.

Kommentarer (9)

Kommentarer (9)
Til toppen