Ukritisk presse bidro da «Telaris» sank

Slik lot pressen seg bruke da fusjonsforhandlingene mellom Telenor og Telia strandet i sin tid.

(Administrerende direktør Arild Haraldsen i NorStella bidrar jevnlig med kommentarartikler i digi.no)

«Norge er den siste sovjetstat. De er så utrolig nasjonalistiske. Alt er politikk.»
Den svenske næringsminister Bjørn Rosengrens hjertesukk i et TV-opptak en sen nattetime.

Fusjonsforhandlingene mellom Telenor og Telia i 1997 var det hittil siste forsøk på å |realisere en nordisk nærings- og IT-politisk visjon. Svenskenes renkespill og ukritisk presse på begge sider av Kjølen bidro til at forhandlingene ikke førte fram.

23. september 1999 kom Bjørn Rosengren med sitt berømmelige hjertesukk om Norge som den siste sovjetstat. Bakgrunnen var fusjonsforhandlingene mellom Telenor og Telia. Det Rosengren siktet til var at nordmennene ville legge samfunnsmessige perspektiver til grunn for fusjonen. Underforstått at Sverige kun la til grunn forretningsmessige hensyn.

Var det slike forskjeller? Nei, slettes ikke. Både i Norge og i Sverige lå det politiske føringer for de fusjonssamtaler som ble innledet i 1997. Da regjeringen la frem sin proposisjon for Stortinget om fusjon mellom Telenor og Telia i april 1999, sa de uttrykkelig fra at formålet var å «opprettholde et sterkt teleselskap med nasjonal forankring for å sikre landsdekkende tilbud av moderne og avanserte tele- og IT-tjenester til lave priser». I tillegg skulle det fusjonerte selskapet bli «en ledende europeisk teleoperatør».

Det var ikke bare snakk om å etablere et stort teleselskap. Det skulle betjene markedet på en bestemt måte. Det var derfor klart at en eventuell fusjon var en viktig industripolitisk satsing, og ikke noe som bare gjaldt de to bedriftene ut i fra en forretningsmessig vurdering. (Også den svenske regjering hadde faktisk noenlunde tilsvarende formuleringer.)

Formålet med fusjonen var derfor:

  • Sikre landene avanserte og landsdekkende teletjenester til lave priser
  • Skape et konkurransedyktig nordisk teleselskap på «hjemmemarkedet» – som ble definert til å være Sverige og Norge
  • Fra den posisjonen skulle det fusjonerte selskapet (Telaris) bli en ledende internasjonal aktør.

Initiativet kom fra Lars Berg – konsernsjef i Telia – i 1997. Tormod Hermansen var umiddelbart med på notene. Begge selskapene var da midt inne i en omstillingsprosess i forhold til dereguleringen (fra 1.1 1998), men også i en overgang fra forvaltningsbedrift til konkurransebedrift, fra statlig enhet til privat aksjeselskap.

Samtalene startet høsten 1997. Forhandlingene var selvsagt konfidensielle, men samferdselsminister Odd Einar Dørum (Venstre) var informert og hadde gitt klarsignal. Dørum var imidlertid skeptisk til om samtalene ville føre til noe resultat. Han valgte derfor ikke å orientere den øvrige regjering (Bondevik I-regjeringen som besto av Kristelig folkeparti, Senterpartiet og Venstre).

Tormod Hermansen mente imidlertid at samtalene hadde kommet så langt at opposisjonspartiene på Stortinget burde informeres. Hermansen tok kontakt med partilederne for Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet og ga dem en fortrolig informasjon.

Hermansen orienterte imidlertid ikke Dørum om dette, noe han sterkt beklaget etterpå. (Han trodde den øvrige del av regjeringen var informert.) Situasjonen ble derfor at både Dørum og opposisjonspartiene på Stortinget visste om samtalene med Telia, men ikke regjeringspartiene. KrF og statsminister Kjell Magne Bondevik, og Anne Enger Lahnstein fra Senterpartiet – som i utgangspunktet var skeptisk til både dereguleringen og fristillingen av Telenor – visste altså ingenting. Da de fikk vite om dette, beordret de straks stans i forhandlingene.

Dette hadde vært greit hvis det ikke hadde blitt offentlig kjent. Men det ble det. En til nå ukjent kilde lekket informasjon til pressen. Politisk oppstyr fulgte. Stortinget ba da Regjeringen om å gjenoppta forhandlingene. Dette var det første store nederlaget for Bondevik I–regjeringen, like før den skulle feire sine første 100 dager. Det er også det første eksemplet på at «stortingsregjereri», at de instruerer hva Regjeringen skal gjøre i aktuelle saker, særlig i hvor regjeringspartnerne er uenige seg i mellom. (Et lignende eksempel kom senere under etableringen av IT-senter på Fornebu.)

Forhandlingene ble gjenopptatt, og en avtale kom i stand i juni 1999. Men den praktiske gjennomføringen av fusjonen strandet på lokaliseringen av hovedkontoret for mobildelen. Den daværende konsernsjefen i Telia, Jan-Åke Kark, nedla veto under henvisning til aksjonæravtalen som han mente ga styrelederen dobbeltstemme og dermed vetorett. (Det var imidlertid en feil tolkning av aksjonæravtalen. Slike avgjørelser måtte skje med 2/3 flertall. Altså hadde de norske representantene i styret de facto vetorett, ikke styreformannen.)

Det vi vet i ettertid er at deler av den svenske konsernledelsen – uten konsernsjefens vitende – allerede hadde innledet samtaler med finske Sonera (det var årsaken til at Lars Berg hadde trukket seg som konsernsjef høsten 1999, og at Kark ble ny leder).

Hvorvidt en fusjon mellom Telia og Telenor egentlig var liv laga, er tvilsomt. Stemmerettsreglene, aksjonæravtalen og plasseringen av hovedkontoret for mobildelen i Kista utenfor Stockholm, var bare ytre elementer som årsak til fusjonsforliset. De mer grunnleggende årsakene har jeg diskutert i en tidligere artikkel (se Exit Hermansen – enter Telaris?).

Men det er samtidig klart at offentliggjøringen av forhandlingene, og de interne stridene i regjeringen var med på skape et klima som var uheldig for å nå et vellykket resultat. Og samtidig ser vi hvordan nettopp offentliggjøring kan være et ledd i en bevisst strategi, ikke bare i forhold til forhandlingene i seg selv og tanken bak fusjonen, men som ledd i en politisk strid.

Denne historien har noen viktige prinsipielle sider, ikke minst i forhold til etiske problemstillinger om hva pressen kan, vil og bør utnyttes til:

  • Tormod Hermansen skulle selvsagt ikke ha informert opposisjonen i Stortinget bak ryggen på sin fagstatsråd. Det var ikke hans oppgave å sikre politisk forankring. Men lekkasjen til pressen gjorde dette til en politisk sak, og presset også Regjeringen til å ta opp igjen forhandlingene. Pressen gikk her ærendet til politikeren som lekket. Skulle de gjort det?
  • Rosengrens hjertesukk var ingen reell «analyse» av forskjellen mellom de to land. Det var et utsagn i en sen nattetime som aldri var ment til offentliggjøring. Det er et spørsmål om ikke TV-kanalen skulle ha drevet selvjustis og ikke vist innslaget.
  • Jan-Åke Kark gjennomførte velregisserte pressekonferanser hvor han fortalte hvor umulige nordmennene var i forhandlingene, og at han var i sin fulle rett å nedlegge veto under henvisning til aksjonæravtalen. Aksjonæravtale og stemmerettsregler er vanskelig for folk flest. Men skulle ikke pressen ha gått dette etter i sømmene og dermed fått frem det vi vet i dag – at det var Kark, og ikke nordmennene som tullet?
  • Men den virkelige skandalen var jo at deler av konsernledelsen (inkludert Kark) hadde innledet forhandlinger med Sonera mens forhandlingene med Telenor foregikk – og uten at konsernsjefen (Lars Berg) visste det. Det er en historie som pressen ikke fikk tak i før etterpå. Men da var det ingen nyhet lenger.

Fusjonsforhandlingene mellom Telenor og Telia hadde klare næringspolitiske og samfunnsøkonomiske perspektiver. Svenskenes renkespill – ved å gå bak ryggen på nordmennene (og sin egen konsernsjef) og innlede forhandlinger med finnene – var en årsak til forliset. Den rollen pressen spilte – ved å formidle plantede lekkasjer, ved å sende Rosengrens «hjertesukk», og ved ikke å granske det vikarierende motiv om stemmerettsregler – bidro også til å skape en stemning som gjorde en avtale umulig.

    Les også:

Til toppen