– Eg vil at elevane skal forstå klimaendringane på ein djupare, meir konkret måte, som vekkjer meir følelsar, seier Deniz Atal Demirbacak.
I september kom ho frå Ankara University i Tyrkia til Noreg på eit forskingsopphald. Etter to månader med å handtere det praktiske ved å flytte til eit heilt nytt land saman med mann og barn, er ho klar for å dykke ned i forskinga.
Dei neste to åra skal ho forske på korleis bruk av VR i undervisning kan auke ungdomsskuleelevar si evne til å forstå klimaendringane og inspirere dei til å iverksette tiltak.
Skal spele på følelsar

For å få til det skal ho designe VR-opplevingar som får brukaren, i dette tilfellet eleven, til å både sjå, høyre, og av og til påverke, i miljø som er berørt av klimaendringane. Det skal også vere mogleg å vise eleven korleis deira eigne handlingar kan påverke, på godt og vondt.
– VR er eit kraftfullt verktøy, fordi det tek med eleven direkte inn i situasjonen. Opplevinga fangar merksemda deira, reduserer distraksjonar og hjelper dei å skape følelsesmessige band til innhaldet. Her kan dei observere årsak og verknad på ein måte som lærebøker og videoar ikkje klarar, seier ho.
Må vere nyttig
For å få eit verktøy som er nyttig i undervisning, skal ho intervjue lærarar og elevar, i tillegg til ekspertar på VR. For Deniz er det viktig at eit slikt verktøy er pedagogisk relevant, meiningsfullt og i tråd med læreplanen, i tillegg til at det faktisk er nyttig i eit klasserom.
– Målet er at scenarioa vi brukar i verktøyet, er tilpassingsdyktige scenario som er moglege å bruke og endre lenge etter at prosjektet er ferdig. Eg ønskjer også at lærarane skal lære verktøyet, slik at dei sjølve kan bygge scenario som er relevante i framtida, seier ho.
Spørsmålet er «kvifor»
Forskaren sitt store mål er ikkje berre å hjelpe elevar med å forstå klimaendringane, men å få ei følelsesmessig tilknyting som gjer at dei reflekterer over sitt eige liv, forstår relevansen og ønskjer å finne løysingar på problema.


– Eg vil at dei skal endre tankegangen frå at «klimaet endrar seg» til å tenkje på kvifor det skjer, korleis det påverkar dei og korleis dei sjølve kan gjere noko for å stoppe den negative utviklinga, seier ho.
Men korleis skal det gjerast? Har dagens lærarar høg nok digital kompetanse til å handtere slike verktøy på eiga hand?
Ikkje eit problem, seier Demirbacak.
– Eit av dei sterke aspekta til dette prosjektet er at vi skal benytte oss av eit nettbasert VR-designmiljø. Eg skal skape eit miljø basert på lærarane og elevane sine reelle problem og behov. Eg vil også få kontinuerlege tilbakemeldingar frå VR-ekspertar og kjem til å bruke tid på Cicero, senter for klimaforskning, for å få hjelp til å utvikle ulike scenario, seier ho.
Det betyr at lærarar som skal bruke verktøyet, ikkje treng å kunne programmering for å skape eller endre materiale. Lærarane kan, med litt opplæring, sjølve utforske, endre eller bygge læringaktivitetar direkte i brukarvennlege grensesnitt, utan tekniske barrierar.
– Eg føler eit sterkt ansvar i rolla mi som forskar, og eg vil fullføre dette arbeidet som eit positivt bidrag til både utdanning og klimabevisstheit, seier ho.
Artikkelen ble først publisert på Oslomet.no


%2520i%2520L.jpg)
Kan ha lest private SMS-er: Varsler tilsyn mot norske mobilselskaper




