Mobile data overalt

Selv om ICE har fått massivt med pepper fordi de gikk ut og lovte litt for mye datafart litt for tidlig, er min erfaring med CDMA-nettet deres at det gir 450-850 kilobit/s inn til datamaskinen min. Hastigheten er ikke til å miste pusten av når vi hjemme har 4 megabit/s inn og 1 utog sjefen har det 6-dobbelte, men det er ikke det denne artikkelen handler om. Følelsen av å kunne koble seg opp nesten overalt og faktisk forvente at det er bredbåndsdekning er behagelig. I alle fall bredbånd slik vi definerte det for et par år siden da.

Trådløst Jeg har hatt bruk for data på farten som journalist i svært mange år. I starten betydde det ofte uautoriserte operasjoner på hotellrom-telefoner og før det igjen akustiske modemer der telefonrøret ble lagt i en holder for å overføre data via tonesignaler. Leting etter bedre alternativer – helst uten kabler – førte til at jeg stod klar og kastet meg over trådløse nettverk da Gemsys, seinere Wireless Communication, delvis forløpere for dagens WiCom i 97/98 begynte å selge trådløse Ethernet.

Etter hvert kom standardiseringen på plass og i august 2000 kunne jeg skrive om Norges første hotell med trådløs IP-sone, Park Hotel i Halden. Mye upløyd mark lå foran, men håpet om å få enkel tilgang til hurtig Internett der folk hadde behov for det økte. I dag er det direkte vanlig med tilgang til WLAN på hotellene, selv om kvalitet og hastighet varierer stort. Den gang var det vanskelig å se for seg at mobilnettene skulle levere tilstrekkelig datakapasitet til å løse behovet.