Fra Siffergruppen til Norsk Data

Ifølge Norsk Data-gründer Rolf Skår er Yngvar Lundh (85) den mest sentrale personen i norsk IT, noensinne. Lundh har skrevet en artikkel om hvordan det hele begynte, og historien om hvordan han organiserte den såkalte Siffergruppen ved Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) – som står svært sentralt i norsk IT-historie.

Yngvar Lundh har gitt oss tillatelse til å publisere hele artikkelen i sin helhet. Den vil bli presentert i tre deler her på digi.no. Første del ble publisert i går, her er andre del.

– Redaksjonen

I første del fortalte Lundh om hvordan det hele begynte, og hvordan Lund og de andre i «Siffergruppen» bygget en programmerbar maskin som ble kalt SAM – Simulator for Automatisk Maskineri.

Vi overlater igjen ordet til Yngvar Lundh:

DEL 2: Telesatellitter

Midt oppe i dette fikk vi også en ny utfordring. En gang i 1963, var det vel, fikk FFI en forespørsel fra noen som kalte seg Den Skandinaviske TeleSatellittKomite, STSK. Den besto av de tekniske direktører i televerkene i Danmark, Sverige og Norge. De var opptatt av den nye teknikk med satellitter, spesielt satellittene Telstar og Relay. De mente det lå an til store nye muligheter innen telecom. Det skulle blant annet gjøre mulig interkontinental overføring av TV. Tre eksperimentelle jordstasjoner var bygget, i USA, England og Frankrike. Prisen for en slik jordstasjon var mer enn STSK kunne mønstre. Men de hadde fått til en avtale med professor Olof Rydbeck på Chalmers universitet om å låne hans Radioteleskop. Det var en skålantenne med en diameter på 25 meter, nettopp installert på Råø, syd for Gøteborg.

STSK kom til oss og spurte om vi kunne lage en styremaskin som kunne følge disse satellittene i sine hurtige baner. En slik satellitt passerte fra horisont til horisont på ca 20 minutter. Skålantennen hadde et svært smalt synsfelt slik at den måtte siktes inn med noen buesekunders nøyaktighet og følge satellittenes forut-beregnede bane over himmelen.

Sjef for matematikkseksjonen på FFI, astronomen Jan Garwick hjalp meg med å kunne tilnærme satellittbanene med annengradskurver, med tilstrekkelig nøyaktighet. Jeg fant på en måte å lage en spesialisert maskin som kunne generere de nødvendige kurver i sann tid. Vi fikk forut beregnede data for satellittbanene fra samarbeidspartnere i USA for noen dager av gangen. Lennart Hansson i det svenske Televerket omsatte disse til en form jeg kunne bruke. Einar Evensen konstruerte et kraftig servosystem som styrte selve antennen. Vi benyttet de gamle modulene som vi bare produserte opp. Maskinen (kalt RASMUS) ble installert og virket for formålet. STSK oppnådde sin hensikt med å komme tidlig inn i arbeidet med telesatellitter. Kravet om spesialisert styremaskin bortfalt imidlertid ganske snart da man gikk over til jord-stasjonære satellitter. Men STSK kom i gang som de ønsket.

SAM-utviklingen

Erfaringene med det mekaniske systemet med kort, skuffer og diverse kontakter var så gode at de ville vi benytte om igjen. Vi var imidlertid imponert av nye typer transistorer som kom på markedet. Vi gjorde en studie av noen nye typer. De var svært dyre og vi hadde et stramt budsjett. Jeg kjøpte tre stykk av hver av tre lovende transistortyper. Prisene var absurd høye da. Vi gjorde grundige studier av dem med en masse målinger. Vi hadde sett hvordan nye komponenter falt enormt i pris så snart de slo igjennom på markedet. Det gjaldt altså å satse på en vinner-transistor! Vi valgte en av de tre og heldigvis var det en type som falt i pris, så vi klarte oss da vi etter hvert trengte et par tusen stk. Denne programmerbare maskinen skulle også ha hukommelse. Jeg satset på ferrit-hukommelse, og fikk bestilt en «matrise» av ferrit-ringer, fra Philips.

Olav Landsverk fikk ansvaret for å utvikle den tilhørende spesial-elektronikk. Jeg ville også prøve en type ekstra hurtig hukommelse, og vi laget en liten utgave av tynnfilm. Den virket, men fikk liten betydning. Vi studerte også på ideer til en mulig assosiativ hukommelse (det vil si at i stedet for adressen til et ord i hukommelsen bruker du litt av innholdet i ordet) basert på spesialiserte magnetkjerner, men vi fant tidlig ut at det hadde lite for seg og avsluttet det. På MIT hadde jeg hatt stor glede av et display som kunne kommunisere med maskinen. Så vi måtte ha display. Jeg bestilte et såkalt Charactron shaped beam tube. Det var et stort monstrum som kunne vise bokstaver direkte.

(Artikkelen fortsetter under)

Svært mye spesiell elektronikk måtte til for å drive det røret. Og røret måtte skjermes fra alle magnetiske felt, blant annet jordmagnetismen. Så det måtte bygges en spesiell skjerm omkring hele røret. Knut Korsvold fikk ansvaret for å bygge displayet. Vi ville også ha en «Lyspenn» som kunne tegne på skjermen. Per Bugge Asperheim fikk ansvaret for å bygge den. Vi hadde god nytte av den dataskjermen og lyspennen. Men den var jo for kostbar og det skulle ta ca. tyve år før de dataskjermer vi senere ble vant med kom i bruk.

De nye transistorene gjorde det mulig å lage vesentlig hurtigere logiske kretser. Resultatet var at den nye generasjonen siffermoduler var ca. 200 ganger hurtigere enn dem vi brukte i Lydia. En enorm ytelsesforbedring i løpet av et års tid. I virkeligheten har en tilsvarende forbedring av ytelsesfaktorer pågått videre helt frem til i dag, antagelig en utvikling uten sidestykke i historien. Jeg ville også at maskinen skulle se skikkelig ut. Jeg fikk en student fra kunst og håndverksskolen til å utforme et bord med spesielle betjenings-organer, brytere og små lamper, og en spesiell stor enhet som rommet displayet. FFIs snekkerverksted bygget de spesielle «møblene». De ble bygget i palisander, det mest moderne materialet på den tiden. Selve maskinen bestod av fire store skap fulle av trykte kort. Det hele virket etter hvert ut på høsten 1964.

(Artikkelen fortsetter under)

De forskjellige nye medarbeiderne som kom til oss i siffergruppen var gjerne studenter fra NTH og fysikkavdelingen på Universitetet i Oslo som hadde gjennomført hovedoppgaver innen sifferteknikk. Det var gjerne oppgaver som en av oss hadde foreslått og vi veiledet studenten. En av mine studenter, Martin Vånar, hadde som oppgave å foreslå et nytt dataspråk og tilhørende hjelpemidler for å lage programmer for SAM. Han kalte sitt forslag for Samba. Det var inspirert av Jan Garwicks idéer om datastrukturer. Det var vel i 1963-64 at Lars Monrad-Krohn tilbragte et år som stipendiat på MIT. Han kom hjem full av entusiasme og hadde lært mye om programmering. Han hadde med seg en mengde idéer hjem fra MIT. Lars lagde et assemblyprogrammeringssystem som ble mer populært. Det ble kalt Asem.

SAM kom i drift en gang i 1964. Etter hvert bygget vi til et mer generelt tilbehør som skulle gjøre det praktisk å benytte eksperimentelle data mm. Jeg kalte det for datalaboratoriet.

Videre fremover

Sommeren 1964 fikk vi avklart en ide som hadde versert en stund, nemlig å lage en spesialisert datamaskin for feltartilleriet. Lars Monrad Krohn fikk i stand et samarbeide med feltartilleriet, og en håndfull medlemmer av Siffergruppen fikk et spesialisert kurs en uke på Haslemoen. Artillerister er jo noen fantastiske matematiske entusiaster. Deres intrikate beregninger for artilleri har utviklet seg gjennom flere hundre år. Det kurset ble startpunktet på en ny og vellykket utvikling.

Vi hadde nå lært oss å bygge datamaskiner og miljøet kokte av entusiasme for alle mulighetene. SAM var jo en kraftig maskin. Men vi ble fort oppmerksom på SAMs mangler, utviklingen hadde allerede skutt en enorm fart. Dessuten hadde utviklingen av planartransistorer begynt å gjøre det mulig å integrere flere transistorer på en brikke. Såkalte integrerte kretser begynte å bli tilgjengelig på markedet midt i sekstiårene.

Ut på høsten 1964 fikk jeg imidlertid en ny oppgave på FFI, med et større ansvarsområde. På et tidspunkt tok jeg da initiativet til å forlate Siffergruppen og foreslå at Lars Monrad Krohn førte den videre.

Fem år som administrator

Frem til 1970 hadde jeg en administrativ jobb som prosjektleder for prosjekt Penguin. Det var i FFI-sammenheng et stort prosjekt med mange medarbeidere, og mange nye tekniske løsninger. Prosjektet gjaldt å føre utviklingen, inklusive anvendelse av best mulige tekniske nyvinninger, frem til at produksjon kunne startes opp ved Kongsberg Våpenfabrikk – KV i 1970. Den målsetningen ble nådd. Vi nådde målet til fastsatt tid og innenfor budsjett. Penguin er Sjøforsvarets hovedvåpen for invasjonsforsvar. Det ble senere utviklet videre.

Men som prosjektleder ble jeg nok upopulær på KV. Litt kan man spekulere på årsaken til det. Jeg skal bare nevne et par aspekter. Som utviklingsprosjekt hadde dette en ambisiøs målsetning. Jeg hadde anledning til å følge med på avstand et par sammenlignbare prosjekter i andre NATO-land. Ingen der ville tro at vi kjørte et slikt prosjekt med så små ressurser. Sett fra KVs side, tror jeg at KV ønsket mer aktiv innsats fra FFI for produksjonstilpasning. Kanskje oppfattet de meg som for lite samarbeidsvillig hva det angikk.

Jeg observerte at vårt mannskap på FFI sammenlignet med mannskapet på KV hadde temmelig forskjellig mentalitet. Våre folk var opptatt av å skulle finne frem til avanserte optimale løsninger hentet fra en teknologisk verden i rask utvikling, ved å benytte nye og spennende løsninger der hvor det hadde betydning. KVs mannskap på den annen side måtte sørge for at alle tekniske løsninger kunne produseres mest mulig rasjonelt, effektivt, sikkert og praktisk slik at produktet ble pålitelig og reproduserbart. For meg ble det klart at det forutsatte forskjellig mentalitet. Kommunikasjonen mellom FFI og KV kunne derfor ofte være vanskelig og kunne lett gi opphav til misforståelser. Mellom to – hver for seg meget gode tekniske fagmiljøer – var der en ganske dyp kløft med hensyn til noen holdninger. Jeg måtte tåle å bli syndebukk for at endel følelser fra tid til annen ble litt såre. Et eksempel på hvor reelt dette var, nettopp fordi de tekniske forutsetninger var under stadig endring, gjaldt ildledningssystemet.

Forskningsinstitutt og industribedrift i nært samarbeide

Det forrige samarbeidsprosjekt mellom FFI og KV hadde gjeldt antiubåtvåpenet Terne. KV hadde bygget opp et avansert verksted med mulighet for å produsere svært nøyaktige mekaniske analogregnemaskindeler. Eksempelvis måtte tannhjul av spesialiserte legeringer produseres i nøye temperaturkontrollert miljø for nøyaktighetens skyld. Samtidig med utviklingen, som nå foregikk i siste halvdel av sekstiårene skjedde en rivende utvikling innen elektronisk kretsteknikk og datateknikk. Da jeg ved en tilfeldighet en gang i den perioden fikk mulighet for å engasjere en erfaren amerikansk dataingeniør bød der seg en mulighet for å sette ham til å foreslå en sifferteknisk løsning på ildledningsproblemet i Penguin. Hans løsning var en ny og effektivisert sifferregnemaskin som han skisserte.

Med de nye komponenter som allerede da var kommet på markedet, og som jeg også hadde kunnet observere, så vi at det ville kunne bli en løsning som var langt overlegen den supre analogmaskinen som «lå i kortene» og hvor KV hadde et sterkt potensial i kraft av sine evner på området elektromekanikk med høy presisjon. Noen av mine tidligere medarbeidere i Siffergruppen startet i 1966-67 firmaet Norsk Dataelektronikk, senere Norsk Data – ND. De lanserte sin første datamaskin under navnet Nord-1.

Jeg foreslo at de lanserte en nyere modell kaldt Nord-2, basert på den skissen som min amerikaner hadde foreslått, slik at den kunne tilbys Penguin-systemet. Det oppsto da en spesiell situasjon idet KVs finmekaniske fortrinn ville bli verdiløst. Men at løsningen måtte bli den siffertekniske var bl.a. gitt av at den analoge maskinen ville bli for tung til å kunne være ombord i de aktuelle små båtene som skulle bære Penguin. I stedet for å satse på de entusiastiske gründerne ble KV svært lite samarbeidsvillige og ville selv starte produksjon av siffermaskiner. Det gjorde de og vi fikk to konkurrerende oppstartfirmaer som kunne levere datamaskiner. Heldigvis ble Penguinsystemet til slutt bra ombord i sine båter. Norge fikk to konkurrerende firmaer som leverte datamaskiner, meget konkurransedyktig viste det seg. Hva som ble sagt om meg og min rolle i den saken fikk jeg aldri vite. Jeg ble aldri invitert til felles festligheter med KV.

Kretsteknikk, storskala integrasjon

Etter fullførelse av min oppgave som prosjektleder for Penguin-utviklingen fikk jeg som forsker et «sabbatsår», til å oppdatere faglige kunnskaper og oversikt. Utviklingen av siffer- kretsteknikk, og da spesielt integrerte kretser fascinerte, og jeg var så heldig til å bli invitert til et års opphold ved Bell Labs. I 1969 hadde et firma i California klart å integrere 64 «flip flopper» på en brikke. Det ble kalt elektronisk hukommelse. På Bell fikk jeg jobbe i semiconductor memories department. Den avdelingens oppgave var å utvikle en hukommelsesbrikke på 256 bit. Det året i Allentown, Pennsylvania ga meg innsikt i forskjellige sider av integrert kretsteknikk. De neste årene brukte jeg mye energi på å skape muligheter for å utnytte den teknikken, som etter hvert ble omtalt som VLSI – very large scale integration.

Les tredje og siste del her: Verden fikk aldri oppleve den fantastiske Cesar-maskinen »

Dette er en smakebit på Digi Ekstra. Du kan bestille et gratis og uforpliktende prøveabonnement her

Sjekk flere Digi Ekstra-saker på vår samleside »