Nyhetsstudio

Venezuelanere tok demokratiet for gitt, men landet vil puste igjen, sa fredsprisvinner Maria Corina Machados datter da hun holdt nobelforedrag i morens sted.

Det var en rørt Ana Corina Sosa som onsdag talte til et fullsatt Oslo rådhus etter å ha fått overrakt prisen til stående applaus. Hun er på plass sammen med to brødre og sin bestemor, men moren var ingen steder å se.

Det har helt siden moren fikk prisen, vært uklart om hun ville kunne motta den på seremonien i Oslo. Til slutt kom hun seg til hovedstaden, men ikke i tide.

Før hun leste opp morens tale, sa Sosa at familien onsdag blir gjenforent med henne for første gang på nesten halvannet år. Machado lever i skjul fra president Nicolás Maduros regime.

– Selv om hun ikke har vært i stand til å være her og ta del i seremonien, vil jeg si at moren min aldri bryter et løfte. Og det er derfor jeg med all glede i hjertet mitt kan si at vi om bare noen få timer vil kunne omfavne henne her i Oslo etter 16 måneder der hun har levd i skjul, sa hun.

– Min generasjon ble født i et levende demokrati, og vi tok det for gitt. Vi trodde at friheten var like evigvarende som luften vi pustet inn. Vi verdsatte våre rettigheter, men vi glemte våre plikter, leste datteren opp fra Machados tale.

Historisk plyndring

Machado trakk i talen fram at Venezuela er et av verdens eldste demokratier. Landet skrev den første grunnloven i den spansktalende verden i 1811.

I 1999 ble Hugo Chávez valgt til president i Venezuela. Mannen som en gang hadde ledet et militærkupp for å styrte demokratiet, ble innledningen til en ny tid med uanstendig korrupsjon og historisk plyndring, skriver Machado i talen.

– Mange trodde at karisma kunne erstatte rettsstaten. Fra 1999 og fremover demonterte regimet demokratiet vårt: Det brøt grunnloven, forfalsket historien vår, korrumperte militæret, rensket ut uavhengige dommere, sensurerte pressen, manipulerte valg, forfulgte dissidenter og raserte vårt ekstraordinære biologiske mangfold, sa Machados datter.

Åpne sår

Videre sa hun at landets oljerikdom «ikke ble brukt til å løfte, men til å binde fast».

– Under regimets styringstid har Venezuela mottatt mer oljeinntekter enn i hele forrige århundre sammenlagt. Og alt ble stjålet, sa hun.

Machado sier oljepengene ble «et verktøy for å kjøpe lojalitet i utlandet, mens kriminelle og internasjonale terrorgrupper infiltrerte staten hjemme».

– Økonomien kollapset med mer enn 80 prosent. Fattigdommen oversteg 86 prosent. Ni millioner venezuelanere ble tvunget til å flykte. Dette er ikke statistikk, det er åpne sår.

Omfattende arbeid

Machado beskrev i talen hvordan grasrotnettverket hun etablerte, jobbet for å verifisere fjorårets valgresultat.

President Nicolás Maduro ble utropt til vinner, men det råder liten tvil om at opposisjonens kandidat Edmundo González Urrutia var den reelle vinneren.

– Verifiseringen ble gjort av 600.000 frivillige i 30.000 valglokaler, ifølge Machado. Med apper for å skanne QR-koder, callsentre og digitale plattformer.

– Vi sendte ut skannere, Starlink-antenner og bærbare datamaskiner, gjemt i biler lastet med frukt, til de mest avsides liggende kriker og kroker i landet. Teknologi ble et verktøy for frihet, sa datteren.

– Hemmelig valgopplæring ble organisert ved daggry på bakrom i kirker, på kjøkken og i kjellere, med trykt materiell som ble fraktet gjennom Venezuela som om det var smuglergods.

Vil puste igjen

– Venezuela vil puste igjen, sa Machados datter.

– Vi vil åpne fengselsdørene og se tusenvis av mennesker som er urettmessig fengslet, gå ut i det varme sollyset, og endelig bli omfavnet av dem som aldri sluttet å kjempe for dem, sa hun videre.

– Vi vil se bestemødre ta barnebarna på fanget for å fortelle dem historier, ikke om fjerne forfedre, men om deres egne foreldres mot. Og vi vil se våre studenter diskutere ideer lidenskapelig og uten frykt, med stemmer som endelig kan heves i frihet. Vi vil klemme hverandre igjen. Forelske oss igjen, sa hun.

Videre i talen sa hun at «verden beundrer det vi har oppnådd», og at den snart vil være vitne til et rørende syn:

– Våre kjære som kommer hjem – og jeg vil igjen stå på Simón Bolívar-broen, den samme broen hvor jeg sto og gråt sammen med de tusenvis som var i ferd med å forlate landet, og ønske dem tilbake til det lysende livet som venter oss, sa hun.