Nyhetsstudio

En sveiser med ni fingre synger gammeldags deltablues på totning – hele veien til Spellemann-nominasjon.

Forrige helg i Los Angeles fremførte en enslig svart skuespiller og sanger en blueslåt nominert til beste sang i Oscar – i konkurranse med teamet bak K-poplåten «Golden», nærmest et trekvart fotballag.

Denne helgen har en hvit, men like enslig, totning – kun i selskap med gitaren sin – en aldri så liten forhåpning om å vinne Spellemann i blueskategorien for albumet «Sugg». Av fagpressen BluesNews kalt «så nakent og lite produsert som et uhøvlet bord».

– Håpet mitt er at kanskje den gamle bluesen kan få en liten oppblomstring blant alt som ellers er av polert musikk og kunstig intelligens. Blues er lavterskel og den mest ekte musikken som finnes. Alt er tatt bort: Én mann og én historie er nok, sier Kent Erik Thorvaldsen, som er stor fan av «Sinners»-filmen.

Var terapi

Sveiseren fra Reinsvoll på Toten er frontmann i The Jelly Roll Men, som spiller Chicagoblues anno 1950-tallet. Som soloartist søker han enda lenger tilbake, til den gamle deltabluesen. Ikke minst Son House (1908–1988).

– Da jeg skilte meg, hørte jeg mye på Son House. Da var jeg en knust mann. Terapien min var å skrive låter og spille blues, sier han.

Han kom seg på beina igjen og solodebuten «Sugg», gjestet av Knut Reiersrud, fulgte. Utgivelsen fikk fem av seks stjerner i BluesNews tross «primale, ufiltrerte meldinger» tekstmessig og en rufsete stil.

– Totenlåtene jeg skriver er nærmest hjertet mitt. Jeg gjør det på den gamle måten, med bildebruk i tekstene. Det har noen reagert på, men det er slik den gamle bluestradisjonen var. Det kommer bare nærmere på norsk, sier Thorvaldsen.

Historiene viktigst

I ekte bluestradisjon har Thorvaldsen et kallenavn, «9 Fingers» – han saget av seg en tommel da han var læregutt.

– Jeg kan aldri bli noen virtuos på gitar. Det har gjort at jeg har lært meg noen andre skills for å få tak på publikum – slik jeg tror de gamle blueskarene gjorde. Son House hadde sur gitar, men han spilte fordi han hadde historier å fortelle – ikke for at det skulle være «se på meg», sier han.

Tidvis undrer Thorvaldsen på hvor han hører hjemme med sin skakke, enkle musikk. De som spiller gammel blues, får ofte skylden for å «holde tilbake bluesen», hevder han.

– Jeg mener det er stikk motsatt. Man burde by de unge på rå, gammel blues.

Brette opp ermene

Coogler har uttalt at deltablues fra Mississippi er «USAs viktigste bidrag til den globale populærkulturen», med navn som Robert Johnson, Charley Patton, Lead Belly, Son House og Muddy Waters og Howlin' Wolf i deres tidlige år.

Noen ganger får sveiseren fra Reinsvoll høre at han er en hvit mann som ikke har levd under rasismen som var de gamle bluesmennenes erfaring. Da kontrer han med en tøff familiebakgrunn, noe han også deler på konserter.

– Er det disse tingene som gjør at jeg søker meg mot denne typen blues? Det har jeg ikke noe godt svar på. Faren min lærte meg at det er bare å brette opp ermene når livet går deg imot.