Nyhetsstudio

Keir Starmer sliter som historisk upopulær statsminister. Når britene går til valg torsdag, venter et nytt nederlag som kan fremskynde debatten om hans framtid.

Starmer anklages for å ha gjort seg skyldig i det verste av alle politiske feilskjær: hykleri.

Mange så for seg at Starmer skulle bringe ro og orden etter en turbulent periode i britisk politikk da han tok over som landets sjette statsminister på ti år. I stedet er han inne i en alvorlig tillitskrise.

Labour og Starmer vant en overveldende seier for mindre enn to år siden. De tok over for De konservative som i løpet av sitt tiår ved makten hadde styrt landet ut av EU med fem forskjellige statsministre ved roret.

Starmer lovet fred og ro. Som motpol til den noe uortodokse og slumsete tidligere statsministeren Boris Johnson, presenterte han seg som en ordentlig fyr som følger reglene til punkt og prikke, forteller professor i statsvitenskap Time Bale ved Queen Mary University i London til AP.

– Tonedøv og moraliserende

Avsløringene de siste ukene om den vilkårlige utnevnelsen av Peter Mandelson får mange velgere til å se statsministeren ikke bare som en løgner, men som en hykler, ifølge professoren.

Og hykleri er det verste overtramp en britisk politiker kan begå.

– Hele landet er lei av denne mannens tonedøve, pompøse moralisering, skriver kommentator Madeleine Grant i det konservative tidsskriftet The Spectator. Starmer er så sikker på sin egen dyd og anstendighet at han glemmer å oppføre seg anstendig, beskriver hun syrlig.

Mandelsonaffæren

Mandelson – tidligere Labour-topp – måtte gå av som USA-ambassadør da hans nære tilknytning til overgrepsdømte Jeffrey Epstein nådde dagens lys. Men det er Starmer-regjeringens håndtering av saken som tynger statsministeren. Etter hvert som Starmer har avfeid flere anklager om at han utviste dårlig dømmekraft – og etter hvert som han har sparket flere medarbeidere i egne rekker – har stadig nye opplysninger dukket opp om hans rolle.

Starmer insisterte på at utnevnelsen av Mandelson fulgte alle prosedyrer. The Guardian avdekket at Mandelson hadde strøket på sikkerhetsklareringen som jobben krevde, men at han likevel hadde fått grønt lys.

Snart kunne utenriksdepartementets tidligere toppbyråkrat Olly Robbins avsløre at de hadde jobbet under «veldig, veldig sterke forventninger» fra Statsministerens kontor.

Embetsverket fikk skylden

Starmer reagerte med sinne og erklærte at han var villedet av utenriksdepartementet. Opposisjonen mente derimot det var Starmer selv som hadde villedet parlamentet. Med Tory-leder Kemi Badenoch i spissen kom kravet at Starmer måtte gå av.

Spørsmålet om hva Starmer visste, og når han visste det, presset seg fram både i mediene og i parlamentet. Noe av årsaken til floken skyldes at Starmer har brydd seg for lite om å følge med, mener tidligere Labour-spinndoktor Alastair Campbell. Det er illustrerende hvordan Starmer på kort tid mistet en rekke sentrale personer. Blant dem er visestatsministeren, to stabssjefer og tre kommunikasjonssjefer.

– Det viser en manglende interesse for nøkkelpersoner. Dette er veldig viktige posisjoner der man må være helt sikker på at man har rett person på rett plass, sier Campbell i podkasten The rest is politics – i en episode med tittelen «Løgn eller inkompetanse?».

Statsministeren kan ikke forventes å selv holde styr på alle detaljer, men han er nødt til å ha system på plass som sørger for at han blir informert når det er noe viktig han bør vite, oppsummerer kommunikasjons-ringreven.

Venter svakt lokalvalg

Keir Starmer nekter å bøye av for kravene om avgang. I praksis er det opp til hans partifeller om han skal bli sittende, og få av dem har ytret noe om at han bør gå av.

Der Toryene har hatt gjentatte opprør og lederskifter, har Labour en annen tradisjon og en høyere terskel for å fjerne en leder. En utfordrer må ha støtte fra minst en femdel av parlamentsmedlemmene – per i dag betyr det at 81 av dem må stille seg bak.

Det er en større gruppe i Labour-rekkene som hittil har unnlatt å ta stilling, blant dem flere ministre og andre som antas å ha egne partilederambisjoner.

Torsdag holder britene lokal- og regionalvalg, og Labour ventes å gå på et stort nederlag. Da kan misnøyen få et nytt momentum, lyder analysen fra flere politiske kommentatorer.

Én utfordrer skal visstnok ønske at Starmer må ta fullt ansvar for valgresultater som alle antar vil være ødeleggende, sier professor Steven Fielding ved University of Nottingham til AFP.

Klar utfordrer mangler

Selv om Starmer er dypt upopulær, kan det bli vanskelig for partiet å enes om hvem som skal erstatte ham, skriver BBCs politiske kommentator.

De som regnes som mest aktuelle, har problemer på hver sin kant: Tidligere visestatsminister Angela Rayner har en skattesak, Manchester-ordfører Andy Burnham sitter ikke i Parlamentet og helseminister Wes Streetings må distansere seg fra sitt vennskap med Peter Mandelson.

Utsiktene til å kaste partilederen mens partiet sitter i regjering, møtes også med skepsis. Mange i Labour mener de da risikerer kritikk for å være for navlebeskuende. Det vil også bety at en ny statsminister vil bli innsatt uten å ha vunnet makten gjennom et valg, påpeker politisk kommentator Chris Mason.