Den store debatten bør ikke handle om enkeltverktøy, men om nasjonal styring, politiske prioriteringer og Norges digitale selvstendighet i møte med globale teknologigiganter. Den pågående diskusjonen viser at teknologivalg i samfunnskritiske sektorer ikke lenger kan behandles som rene innkjøpsbeslutninger. Dette er strategiske valg med konsekvenser for styringsevne, demokratisk etterprøvbarhet og nasjonal sikkerhet.
Norge er på brukersiden
Norge er i hovedsak en mottaker av teknologi. Vi utvikler ikke systemene som former den globale digitale infrastrukturen, vi kjøper dem. Når vi vurderer å bruke selskaper som Palantir, skjer det i en asymmetrisk relasjon der Norge får tilgang til avanserte løsninger, men samtidig har begrenset innflytelse på hvordan teknologien fungerer, utvikles og styres. Det gjør denne debatten særlig viktig.
Palantir leverer ikke tradisjonell IT. Selskapet bygger plattformer som integrerer store mengder data og omsetter dem til handlingsrettet innsikt for helsevesen, politi, forsvar og andre kritiske offentlige tjenester. Teknologien støtter dermed ikke bare systemer, men blir en del av selve beslutningsgrunnlaget.
Dette har to sentrale konsekvenser. For det første skaper teknologien høy grad av avhengighet. Når offentlig sektor bygger arbeidsprosesser og beslutningsstrukturer rundt slike systemer, blir det krevende å bytte leverandør i etterkant. For det andre innebærer bruken av proprietære plattformer at kontrollen over analyseprosessene begrenses. Norge vil formelt eie dataene, men vil ikke nødvendigvis kunne forstå hvordan analysene produseres eller gjenskape den samme verdien uten leverandørens teknologi og metodikk.
For et lite land kan dette få betydelige konsekvenser. I USA, Frankrike og Tyskland møter slike selskaper sterke regulatoriske motparter og nasjonale teknologimiljøer som bidrar til en viss maktbalanse. Norge har ikke den samme tyngden. Som liten aktør vil vi i større grad måtte tilpasse oss teknologien slik den er, fremfor å forme den etter egne behov.
Betydelige oppsider
Samtidig er gevinstene reelle. Palantirs teknologi kan øke effektiviteten, gi raskere analyser, legge til rette for mer treffsikre beslutninger og gi et teknologisk løft Norge ikke kan utvikle på egen hånd. Dette kan styrke både offentlig sektor og landets samlede beredskap. Men slike anskaffelser innebærer også at vi setter ut en betydelig del av vår digitale analysekapasitet. Det kan svekke vår evne til å forstå, kontrollere og videreutvikle kritiske samfunnssystemer.
Denne avhengigheten er ikke nødvendigvis et problem på kort sikt, men blir det den dagen Norge ønsker å endre strategi, bytte leverandør eller håndtere konflikt mellom nasjonale og kommersielle interesser.
Dersom sentrale samfunnsaktører i Norge velger å ta i bruk Palantir, må tre hensyn ligge til grunn. For det første må det være full transparens. Offentlige aktører må forstå hvordan systemene fungerer, hvilke data som behandles og hvilke beslutningslogikker som ligger bak analysene. For det andre må portabilitet sikres. Norge må kunne ta med både data og operasjonell verdi ut av systemet dersom det blir nødvendig. Til slutt må vi bygge og beholde egen kompetanse. Evnen til å forstå teknologi som påvirker hele samfunnets beslutningsgrunnlag kan ikke outsources.
Små land blir stadig mer avhengige av globale teknologigiganter som leverer systemer vi ikke kan skape selv. Det stiller krav til politisk dømmekraft, strategiske vurderinger og en mer moden diskusjon om hvordan Norge skal sikre sin digitale selvstendighet i en verden der teknologi er både konkurransekraft og maktgrunnlag.
Teknologi kan kjøpes. Forståelse og kontroll må vi eie selv.
Det har aldri vært viktigere å investere i dokumentasjonsforvaltning
