Mange har fått kjenne på usikkerheten om hva som er menneskelig og hva som er kunstig intelligens (AI) de siste månedene. Man må nesten ha vært på Mars om man ikke har hørt om ChatGPT …
AI er ikke noe nytt. Generativ AI, om ChatGPT er et eksempel på, er heller ikke nytt. Generativ AI er kunstig intelligens som blant annet kan generere tekst, bilder og programkode basert på å ha blitt trent opp på enorme mengder av tekst, bilder og programkode.
Det som er nytt, er at denne kunstige intelligensen gjennom ChatGPT har blitt tilgjengelig for alle og at vi forstår hvor mye kraft som bor i det. Skremmende for mange. Jeg ønsker det likevel velkommen, fordi det er uten sammenligning den beste opplysningskampanjen om kunstig intelligens man kunne forestilt seg. Hvorfor er det viktig? Jo, nettopp fordi det ikke er nytt, men det har bare vært forbeholdt noen få, og disse har ikke hatt noen særlig egeninteresse i å drive opplysningsarbeid om kraften av kunstig intelligens.
Dopaminlangere
Jeg skrev i forrige kronikk om hvordan vi har gitt bort eierskapet til identitetene våre og til dataene våre. De som har hatt tilgang på mest data, er de som har kunnet trene kunstig intelligens best. Ja, du gjettet det: teknologigigantene.
ChatGPT er et kunstig intelligens-vektøy som man kan velge å bruke til det man selv vil, når man vil. Denne andre kunstige intelligensen er mer skjult. Vi kan ikke velge når den brukes – eller når den brukes på oss. Den er heller ikke et verktøy for oss, men et verktøy for dem som ønsker å selge oss best mulig annonser, slik at vi blir lengst mulig på plattformen deres. Det er altså ikke verktøybransjen, men dopamin- og avhengighetsbransjen. Dopaminlangere.
Jeg er usikker på hvor sunt dette er for vår mentale helse. Aldri har vi følt oss så stygge som etter at vi har gjort vane av å legge ut stadig finere bilder av oss selv på bildedelingstjenester. I Sverige får 1 av 9 jevnlig utskrevet antidepressive legemidler, ifølge Anders Hansen, overlege i psykiatri. Ifølge American College Health Association sliter 40 prosent av amerikanske studenter med angst. Sammenheng eller sammenfall?
Mobilavhengig – også uten sosiale medier
Jeg har kjent på det selv. Jeg driver ikke med sosiale medier privat. Men det har ikke hindret meg fra å bli mobilavhengig. Å bli mobilavhengig uten å bruke sosiale medier er litt som å bli alkoholiker av å bare drikke lettøl. Ikke min stolteste egenskap.
Men å gjøre noe med avhengighet starter med anerkjennelse av problemet. Jeg merket selv at jeg begynte å lyve for meg selv. Jeg hadde med mobilen overalt, «bare i tilfelle jeg skulle få en viktig beskjed». Det gikk til og med så langt at jeg begynte å ha med meg mobilen på soverommet, rettferdiggjort under selvbedraget «jeg bruker den som vekkerklokke». Det kostet meg nøyaktig 49 kroner på Clas Ohlson for ei velfungerende vekkerklokke. Det kostet meg mye mer i form av selvinnrømmelse.
_logo.svg.png){kind=logo}
Jeg begynte å sjekke skjermtiden på mobilen. Noen dager kunne jeg ha opp mot fire timer foran skjermen. Da kommer PC-skjermen i tillegg. Jeg er helt klart mobilavhengig, og derfor har jeg innført mobilfrie dager og skrudd av varslinger de dagene jeg får lov å bruke mobilen.
For det er varslingene som er verst. De utnytter oss på det svakeste. Spiller på vårt behov for å være inkludert og vår frykt for å bli utestengt. Dette er urinstinkter som har hjulpet oss med å overleve sammen med flokken. Men disse konstante dopaminboostene gjør at mye vil ha mer, og det gjør at vårt «attention span» blir kortere. Veldig kort faktisk. Så kort at vi måler i sekunder.
Verktøy som virker
Som voksen blir jeg glad når jeg kan lære av ungdommen. Jeg lærte av noen «summer interns» hvordan de flittig brukte Hold-appen for å motarbeide konsentrasjonssvikt, særlig i studiene. Du starter en sesjon på Hold-appen når du skal begynne for eksempel å lese, og så måler den ganske enkelt hvor lenge du klarer å holde deg borte fra mobilen. 20 minutter av gangen er målet. Høres fornuftig ut.
Vi vet at TED Talks har en øvre grense på 18 minutters varighet, nettopp på grunn av hvor lenge vi klarer «å ta inn» av gangen. Jeg har også brukt Pomodoro-teknikken selv, som handler om å jobbe intenst konsentrert i 20-25 min før man tar en kort pause på som regel 5 minutter, hvor man strekker på beina, henter seg et glass etc. Det jeg blir mest glad for, er at de tar problemet på alvor. Avhengighetsavvending starter som nevnt med anerkjennelsen av avhengigheten.
Behovet for empati
Som teknolog jobber jeg til daglig med å bruke ny teknologi til å løse utfordringer som vi mennesker ikke ville klart like bra. Og til å skape verdi og opplevelser som kun er mulig med den nyeste teknologien. Så er det også noen opplevelser som teknologi ikke klarer å skape like godt. Én av dem er empati.
Det jeg liker aller best, er når vi kan bruke teknologi til å hjelpe mennesker med å bli best mulig til å være mennesker for andre mennesker. Det tiltaler teknologen i meg og mennesket i meg på samme tid. Vi har for lengst laget digitale løsninger som gir deg en innsikt i egne finanser og forbruk som man bare kunne drømme om å få fra en bankansatt over en skranke i en ikke så helt fjern fortid.
Likevel er det noen ganger hvor også de mest digitale av oss, de unge inkludert, ønsker å snakke med et menneske. Det handler ofte om når man trenger råd fordi man er usikker – og aller mest når man trenger det fordi man er bekymret.
Et eksempel på dette er hvordan vi har gjort om de tidligere bankfilialene til rene møtesteder for rådgiving. Mens vi har utforsket alt fra sci-fi-lignende teknologier for å muliggjøre selvbetjent åpning av døra til banken (jepp, samme bank som folk brøt seg inn i tidligere, mens bankran var en fysisk ting) og smarte digitale løsninger for å sørge for at flest mulige rådgivere får gitt så gode råd som mulig til flest mulig mennesker som trenger det, har man også laget hjemmekoselige venteområder hvor man kan ta seg en kaffe.
Alt dette handler om å lage en best mulig empatisk og velkommende atmosfære i forkant av at man setter seg ned foran et tillitvekkende menneske, som ser deg dypt inn i øynene og sier de tre ordene mennesker ønsker mest å høre. Nei, det er ikke «jeg elsker deg». Det er «dette ordner seg».
Den virkelige verden er tredimensjonal. Det er metaverset også. Det hjelper på å være menneskelig, fordi det er det vår eldgamle menneskehjerne er skrudd sammen for. Det gjør det lettere å være empatisk. Forhåpentligvis vil det tredimensjonale internettet være et bedre sted enn det todimensjonale. Men det forutsetter at empati vinner over dopamin.
Nyttårsønske: Handlekraft
