For et år siden la regjeringen fram digitaliseringsstrategien 2024–2030. Målet er ambisiøst: Norge skal bli verdens mest digitaliserte land innen 2030. Strategien peker på alt fra 1 Gbit/s-bredbånd til alle til økt bruk av kunstig intelligens i offentlig sektor og bedre digital sikkerhet.
Samtidig som vi legger planer og utarbeider strategier, har Estland allerede gjort jobben. Landet er i dag 100 prosent digitalisert – alle tjenester fra fødsel til gravlegging kan gjøres digitalt. Norge har strategien, men vi bygger fortsatt i siloer. Hva kan vi som utviklere og konsulenter og ikke minst politikere og digitaliseringsdirektører lære av et lite land som satset alt på å bli digitalt?
En radikal løsning
Som IT-konsulent har jeg vært med i flere offentlige prosjekter, både på kommunalt og nasjonalt nivå. Jeg besøkte nylig e-Estonia Briefing Centre i Tallinn for å lære om hvordan digitalisering kan drives fram og hvorfor Estland ligger så langt foran Norge til tross for at de har færre ressurser.
Estland ble uavhengig i 1991 og startet med nesten ingen ressurser. Staten sto i fare for å gå konkurs hvis de skulle bygge opp byråkratiet på tradisjonelt vis, med papir, kontorer og mange ansatte.
Løsningen ble radikal: Bygge en digital stat fra bunnen av. Allerede i 1994 ble 1 prosent av statsbudsjettet øremerket til IT-utvikling. I 1996 kom «Tiger Leap»-programmet, som ga internett til nesten alle skoler. Estland satset på teknologi fordi de måtte.
X-Road – den digitale motorveien
Visjonen ble X-Road, en strategi av en distribuert plattform for sikker datadeling på tvers av hele samfunnet:
- Borgeren oppgir informasjon kun én gang.
- Data flyter sømløst mellom offentlig og privat sektor.
- Tre parter er involvert når data skal deles. Staten, brukeren og den forespurte tjenesten.
- Alt er kryptert, logget og sporbarheten gir tillit.
- Dataminimalisering er en prioritet, og data ligger frakoblet fra hverandre. På den måten får man aldri en hel oversikt over en person.
- Innbyggerne eier sine egne data.
For Estland er X-Road ikke bare teknologi, men en strategi som ble gjennomført og som nå er fundamentet for staten.
Digitalt valgsystem
Et av prosjektene som fascinerte meg veldig, er iVote – Estlands elektroniske valgsystem. Systemet er skrevet med programmeringsspråket GO og brukes i faktiske valg, der innbyggerne kan stemme fra hvor som helst i verden med elektronisk ID, en PC og kryptert teknologi. Stemmegivningen kan endres fram til valgdagen, noe som gir borgeren fleksibilitet og kontroll.
At staten velger å åpne kildekoden, handler om det samme som resten av digitaliseringen: tillit. Borgerne skal kunne se hvordan systemet fungerer – og dermed stole på prosessen. Det er fortsatt mulig å stemme fysisk med stemmeseddel, ingen blir tvunget til å stemme digitalt. Men faktisk valgte halvparten å stemme digitalt da landet hadde valg for to år siden.
Norge: Strategi, men ikke krise
I Norge er vi i en helt annen situasjon. Vi har ressurser, sterke fagmiljøer og løsninger som ID-porten og Altinn. Men vi mangler det Estland hadde: Et press som tvang frem enkelhet og helhet.
Vi har en strategi. Vi har mål. Men vi bygger fortsatt i siloer, der innbyggerne må oppgi den samme informasjonen flere ganger.
I World Digital Competitiveness Ranking rangeres Norge på 15. plass i 2024, Estland er på 2. plass etter Danmark.
Hva betyr dette for oss?
Norge må få opp farten på digitaliseringen, og det trengs en tydelig strategi med klare milepæler og rammer.
- Helhet fremfor siloer: Vi må bygge systemer som faktisk henger sammen.
- Åpenhet gir tillit: Åpen kildekode er ikke farlig – det kan styrke demokratiet.
- Teknologi er samfunnsbygging: Hver API, hver plattform vi utvikler, legger fundamentet for samfunnet vi skal leve i fremover.
Estland ble digitalt av nødvendighet. Norge kan bli digitalt av vilje. Men da må vi tørre å gjøre mer enn å lage strategier, vi må bygge som Estland: Enkelt, helhetlig og tillitsbasert.
Det er ikke enkelt. Flere prosjekter i Estland feilet underveis, men de lærte av feilene og kom likevel til målet. I 2024 ble den siste tjeneste digitalisert: e-Divorce (skilsmisse) – og kan gjøres hjemmefra på nett. Skilsmisse bør alltid være siste utvei – også digitalt.
Og som i et ekteskap gjelder det også for digitalisering: Står vi sammen og jobber mot et felles mål, kan vi skape et godt produkt, gjøre hverdagen enklere og heve livskvaliteten.
Å stemme fra sofakroken er trygt nok. Men får du lov?
