Det tegnes et bilde av datasenterutbygging som et potensielt kraftproblem Norge bør bremse i kommentaren «Dette burde vært sommerens store nyhet» på Digi.
Vi er enig i at strømforbruket knyttet til datasentre er i voldsom økning; vi var blant de første som advarte mot dette så tidlig som i 2023. Men regnestykket som de fleste legger til grunn, kan gi et litt skjevt bilde av både energibruk og verdiskaping.
Når premissene blir feil, blir også konklusjonene det.
Overestimert kraftforbruk
Digis kommentar baserer seg på Nscales beregninger. Vår umiddelbare reaksjon er at de bruker for høye tall.
Når datasentre søker om kapasitet, er det nettopp kapasitet de søker om, ikke kontinuerlig forbruk. Infrastruktur dimensjoneres for topper, redundans og driftssikkerhet. Det betyr ikke at anleggene vil trekke maksimal effekt.
I praksis ligger utnyttelsesgraden på maks rundt 50 prosent, langt lavere enn det som ofte legges til grunn i den offentlige debatten.
Dette er ikke en detalj. Det er selve grunnlaget for hvordan vi vurderer omfanget av kraftbehovet. En god illustrasjon på dette er at Statnetts tall på datasentre i drift er 800 megawatt (MW), mens reelt forbruk kan regnes tilbake til en effekt cirka 350 MW (basert på Elhubs sanntidsmåling på 3,1 terawatimer (TWh) forbruk).
Overser godene
Det vi synes er verdt å fokusere på fremover, er noe som altfor ofte ikke diskuteres: Hva datasentrene faktisk bidrar til.
De nye anleggene er i stor grad KI-fabrikker. De muliggjør teknologi som brukes til alt fra energieffektivisering og utslippskutt til medisinsk forskning og industrielle optimaliseringer.
Kunstig intelligens er dokumentert å kunne redusere både energibruk og utslipp i et omfang som langt overstiger energien til drift av infrastrukturen.
Varmen utviklet av -ene i KI-fabrikker kan dessuten gjenbrukes ved hjelp av ny teknologi basert på både luft- og væskekjøling. Returvarmen kan utnyttes til å varme opp vann til fiskeoppdrett, pelletstørking eller fjernvarme til hus og bygg.
Når dette perspektivet utelates, fremstår datasentre kun som forbrukere, ikke som en del av løsningen.
Hvor, ikke om
Spørsmålet er heller ikke om disse datasentrene vil bli bygget, men hvor.
Europa vil ha et økende behov for KI-infrastruktur. Å bygge i Norge, med tilgang på fornybar vannkraft, gir et helt annet klimaregnskap enn om man bygger i regioner basert på kull og gass.
Dermed handler ikke diskusjonen kun om nasjonalt kraftforbruk, men om globale utslipp.
I kommentaren vies også lite plass til de industrielle ringvirkningene.
Datasentre er ikke bare lukkede teknologianlegg. De skaper arbeidsplasser, både direkte og indirekte, særlig i distriktene der mange av etableringene skjer.
De utløser investeringer i nett, infrastruktur og kompetanse. Det er investeringer som også andre næringer drar nytte av.
I tillegg representerer de en industri som ikke krever subsidier og som medfører lavere naturinngrep enn mange av alternativene vi diskuterer.
En mer nyansert debatt
Datasentre er utvilsomt kraftkrevende. Men det er også annen industri som Norge ønsker. Per i dag utgjør datasentre mindre enn 10 prosent av tungindustrien i Norge.
Forskjellen er at datasentre ofte vurderes isolert, uten hensyn til hvordan de brukes og hvilken rolle de spiller i en teknologisk og industriell utvikling.
Vi står midt i en ny industriell fase drevet av KI. Norge er blant få land som faktisk har forutsetningene for å ta en ledende posisjon.
Da trenger vi en debatt som ser hele bildet. Ikke bare effekten vi installerer, men verdien vi skaper.
Portvaktene i norske virksomheter er flinke – de vokter bare feil dør
