Skolenedleggelser, helsekøer, global usikkerhet og mindre oljepenger. For å håndtere dette trenger vi en fornyet og mer effektiv offentlig sektor. Dessverre begynner vi å få dårlig tid.
Riksrevisjonens rapport, som nylig ble lagt fram, peker på at det går altfor sakte. Offentlig sektor må endres i dybden om vi skal bevare velferdsstaten. Men rapporten dokumenterer at dagens praktisering av sektorprinsippet er i konflikt med ambisjonen om en sammenhengende offentlig sektor som møter brukeren på en god måte.
I rapporten kan vi lese at innsatsen for å bygge sammenhengende tjenester i offentlig sektor er for fragmentert og at det mangler tydelig styring for å få til god fremdrift. Dette samsvarer med utfordringer Digitaliseringsdirektoratet (Digdir) har observert over tid. Til tross for gode initiativer og betydelig kompetanse i mange etater oppstår det et styringsvakuum når ingen har reelt ansvar for å se helheten og koble sektorer sammen.
Byråkrati for etterlatte
Å miste en vi er glad i, er noe de fleste av oss vil oppleve en eller flere ganger i livet. Når en familie rammes av dødsfall, må de kontakte en rekke ulike offentlige og private aktører – Nav, Skatteetaten, kommunen, banken og andre – og gjenta den samme informasjonen gang på gang.
Dette skjer på et tidspunkt i livet der man minst av alt trenger det. Digdir lanserte nylig løsningen Digitalt dødsbo, som gir etterlatte og arvinger enklere tilgang til informasjon om avdødes formue og gjeld. Informasjon på tvers av offentlig og privat sektor er samlet ett sted. Det at vi har klart å bygge denne tjenesten, gjør oss veldig stolte.
Riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen trakk også fram digitalt dødsbo som et bevis på at man kan skape tjenester der flere offentlige etater og private virksomheter samarbeider for å løse reelle behov for innbyggerne i Norge. Men arbeidet har tatt mange år og støtt på barrierer i jussen, samarbeidsavtaler og tekniske utfordringer.
Min observasjon fra innsiden er at forvaltningen støtter seg for mye på enkeltpersoner og prosjekter som svømmer motstrøms og lykkes på tross av systemet. De gode kreftene møter serier av hindringer fremfor støtte. Det er på tide å legge til rette for mer systematisk arbeid for å forme fremtidens offentlige sektor.
Flaskehalser i digitaliseringen
Vi har et samfunn med komplekse utfordringer, hvor løsningene krever nye arbeidsformer mellom organisasjoner. Dagens strukturer får oss til å gjennomføre tiltak på bakgrunn av tilgjengelig finansiering – ikke hva som gir størst effekt for brukeren.
Arbeidet med å legge til rette for sammenhengende tjenester, og nå nylig med Digitalt dødsbo, har vist med stor tydeligehet:
For at samordning skal lykkes, må mandat, kapasitet og styringsstruktur spille sammen. Digdir har bidratt til å utvikle felles metodikk, etablere utviklingsløp og identifisere flaskehalser. Det vi ser behov for fremover, er at vi må finne nye måter å prioritere og finansiere de gode prosjektene på, på tvers av ulike sektorer i staten og kommunene. Vi trenger også nye virkemidler for hvordan vi styrer slik at ulike organisasjoner trekker i samme retning og lar seg samordne. En god offentlig sektor er ikke løst én gang – det er et evighetsprosjekt av forbedringer og eksperimenter med å løse oppgavene bedre.
Jeg er derfor enig med Riksrevisjonen i at det må tas grep for å få reell fremdrift.
Vi må våge å velge
Den norske velferdsmodellen handler om å gi et sikkerhetsnett for den enkelte. God hjelp i krevende livssituasjoner handler ikke bare om effektivitet. Det handler om respekt. Om tillit. Og om å møte mennesker på en måte som gir dem støtte – ikke byrder.
Skal vi lykkes med visjonen om én digital offentlig sektor, må vi ta inn over oss det Riksrevisjonen nå dokumenterer: at dagens praktisering av sektorprinsippet er i konflikt med ambisjonen om en sammenhengende offentlig sektor som møter brukeren på en god måte.
Vi må våge å gjøre valg. Vi må være tydelige på hvem som har ansvar og ta en sterkere felles styring av digitalisering. Vi må prioritere penger til prosjekter som løser helheten, ikke bare for den enkelte sektor.
Og vi må gi aktørene som skal samordne – som Digdir – de verktøyene og rammene som er nødvendige for å få det til.
På veien til en ny forvaltning må vi også vente at det kan skje feiltrinn – disse må vi lære av. Å prøve og feile er klokere enn å holde fast ved rutiner som hører gårsdagen til. Skal vi bevare det beste med Norge, må vi tørre å fornye det – ikke med flere strategier, men med handling.
65 millioner mer til digitalisering
