.png)
Sanjin Kazagic spør i et nylig innlegg på Digi om smidig i offentlig sektor er liv laga.
Svaret er et åpenbart ja. Pandemien viste at det fint lar seg gjøre å være smidige dersom den politiske viljen er til stede. Som Nav selv skrev: «Allerede elleve dager etter nedstengingen ble norske kommuner informert om at en ny digital løsning for å søke sosialhjelp ville være på plass i løpet av en uke eller to.»
Innlegget kunne endt der, men dessverre er det også behov for å plukke ned noen feilaktige premisser som legges til grunn av Sanjin og mange andre rundt digitalisering i offentlig sektor.
_logo.svg.png){kind=logo}
Det feilaktige premisset om at mer dokumentasjon og utredning sikrer riktig kurs
Sanjin har rett i at vi må se dette i lys av demokratiske prinsipper – vi må vite at vi bruker penger på de riktige initiativene. Konklusjonene som trekkes fra det premisset er imidlertid ikke riktige – mer dokumentasjon og kontroll vil ikke øke sannsynligheten for at vi bruker midler på de rette tingene. Det er en falsk trygghet. Det vil imidlertid garantere at vi bruker midler på noe som svært sjelden gir verdi knyttet i IT-utvikling: utredninger, spekulativ planlegging og rigging av store prosjekter.
Se lista: Disse vil ha ansvar for IT-politikk i nytt departement
Det feilaktige premisset om rigide finansieringsmodeller i offentlig sektor
Enda et premiss som ligger til grunn i logikken fra Sanjin og andre, er at tildelingene må skje i form av en styringsramme fra politikere ved prosjektstart som senere følges opp. Dette er et begrensende tankesett. Selv om statsbudsjettet vedtas årlig, kan midler tildeles forløpende over et år. Blant annet gjør Stimulab det, og Forskningsrådet gjør det med 10 milliarder årlig, uten at det blir sett på som å bryte med demokratiske spilleregler. Når hørte noen sist om forskningsprosjekt som ikke resulterte i noe konkret som ga verdi?
Vi trenger en stor digitaliseringspott med fleksible, lavterskel, trinnvise tildelinger
Forskningsrådet får en sekk med penger hvert år og har fire søknadsfrister i året. Nå er dessverre midler derfra også kledd i et større rapporterings- og dokumentasjonsregime, så vi må lære av prinsippet om en stor pott med penger, men tilpasse det IT-utvikling. IT-utvikling slekter betydelig til FoU, men den iboende naturlige tregheten i forskningen er ikke noe vi kan tillate oss i IT-utviklingen – til det går utviklingen for fort. I IT-utvikling er forskningen mye mer lettbeint.
Større IT-initiativ kan fint finansieres over en totalpakke med digitaliseringsmidler fra statsbudsjettet. Politikere vil kunne bestemme nivået på digitaliseringssatsingen gjennom statsbudsjettet, og kan samtidig poengtere gode årsaker til å øke eller redusere potten. Jo lengre et initiativ lever og leverer verdi, jo mindre risiko er det for at det feiler.
Dersom tildelingsorganet ser midlertidige eller permanente behov for økte midler, så er det organet som kjemper saken foran politikerne for å sikre demokratisk legitimitet, ikke det initiativet som heller skal fokusere på å levere kode for å skape verdi.
Det bør også settes et tak på mengde dokumentasjon etater kan sende til tildelingsorganet – for eksempel én side dokumentasjon per X millioner.
For å sikre stabilitet kan det gis en forutsigbarhet over tid i form av forventede trinnvise oppskaleringer, men …
… hold det lettbeint dersom agilitet er ønskelig
Absolutt alle IT-initiativ vil ha behov for å gjøre større endringer, i scope, leveranse, teknologi, strategi, med videre. Som Sanjin skriver selv, IT-utvikling har: «For mange ukjente faktorer».
Men verken Stortinget som organ eller politikere er egnet til å ta beslutninger om disse endringene. Delvis fordi det er et behov for tyngre fagkompetanse for å ta beslutninger om hvordan IT-prosjekter skal lykkes, enn hvor en jernbanetrasé skal gå. Men spesielt fordi dersom det skal besluttes politisk, så betyr det politisk prestisje og fallhøyde. Da vil politikere kreve et kontroll- og rapporteringsregime, som sikrer høye skuldre hos etatene og gjør at det brukes tid og energi på feil ting.
Skandalene uteblir når vi feiler fort og billig
Fellesnevneren for alle offentlige IT-havarier er at de er store initiativ, ofte med mye prestisje både på virksomhetsnivå og politisk nivå, og de har gjerne uendelig lange utredninger i forkant. Og så vil det på et tidspunkt melde seg et behov om endringer som gjerne driver kostnadene i taket, eller setter spørsmålstegn ved konseptet ved prosjektet. Vipps, så har du nok en IT-skandale.
Det er derfor ett av mantraene i IT-miljøet er å tørre å «feile tidlig» – rett og slett for å ha sjans til å følge med i den teknologiske utviklingen. Men for å være helt tydelig: ingen foreslår å haste en samfunnskritisk løsning ut i produksjon. Operasjonssenteret som støtter James Webb-teleskopet, jobber etter smidige prinsipper og tør å feile. Og SpaceX er et smidig selskap som feiler ofte og tidlig. Hvorfor skal ikke offentlig forvaltning kunne være smidige?
Statens prosjektmodell med kvalitetssikring ble ikke etablert for å finansiere IT-initiativ
Derfor er den kun egnet til å sørge for at initiativ feiler sent og dyrt.
Vi har fått nok av eksempler på det.
Digitale teknologier har helt unike egenskaper ved seg, og vi må derfor tilpasse finansieringsordningene og rapporteringsregimet til den realiteten, ikke sette spørsmålstegn ved hvorvidt vi i offentlig sektor skal benytte de metodene og prinsippene vi vet fungerer.
Det er definitivt liv laga for smidighet i offentlig sektor, og det er samtidig den eneste måten vi kan holde tritt med den teknologiske utviklingen på. Å ha kunnskap om dette, samt fronte denne endringen, er grunnen til at vi trenger modige IT-politikere.
KI-bruken i staten øker voldsomt
