Norge investerer enorme summer i kunstig intelligens (KI). Ambisjonene er høye: mer effektiv drift, bedre beslutninger og økt produktivitet. Likevel uteblir effekten for mange.
Ikke fordi teknologien ikke fungerer, men fordi organisasjonen ikke gjør det.
Ifølge en hyppig sitert MIT-rapport gir mellom 70 og 90 prosent av KI-initiativer liten eller ingen målbar effekt. Likevel fortsetter mange virksomheter i samme spor som før: flere piloter, flere verktøy, flere isolerte initiativer.
De prøver å løse problemet med mer teknologi. Men problemet er ikke mangel på teknologi. Det er mangel på flyt.
I mange organisasjoner stopper informasjonen opp mellom avdelinger. Systemer snakker dårlig sammen. Ansvar er uklart. Prosesser er utviklet for en tid der data ikke kunne deles i sanntid. Dette er ikke teknologiske utfordringer, men organisatorisk friksjon.
I praksis er informasjon ofte fragmentert og låst i siloer. Ansvar og eierskap plasseres på tvers. Budsjettansvar ligger ett sted og systemansvar et annet. Marked eier behovet, IT eier løsningen. HR sitter på dataene, IT på infrastrukturen.
Resultatet er forutsigbart. Beslutninger stopper opp. Ikke fordi noen gjør feil, men fordi strukturen ikke henger sammen.
Når kunstig intelligens legges oppå denne virkeligheten, forsterker den problemene i stedet for å løse dem. Oppgaver automatiseres, men friksjonen består.
Dette er grunnen til at mange digitaliseringsprosjekter gir begrenset effekt. Prosessene blir raskere, men ikke bedre. Teknologien fungerer, men organisasjonen og kulturen er ikke rigget for å ta den i bruk godt nok.
Det krever et annet perspektiv.
I stedet for å spørre hvor vi kan bruke KI, bør vi spørre: Hvor stopper informasjonen faktisk opp? Hvor går beslutninger tregt? Hvor må mennesker vente på informasjon? Hvor brytes flyten mellom team, systemer og nivåer?
For å lykkes må vi redusere friksjon, slik at informasjon, innsikt og beslutninger kan flyte på tvers av virksomheten.
Når det skjer, endres også verdien av teknologien. Effekten kommer ikke fra én enkelt løsning, men fra flere forbedringer som virker sammen. KI blir en integrert del av arbeidet, ikke et isolert verktøy.
Beslutninger tas raskere og på bedre grunnlag. Samarbeidet styrkes fordi flere jobber med samme informasjon. Organisasjonen blir mer tilpasningsdyktig.
Gevinstene kommer gradvis. Det som før tok dager, kan skje på timer. Feil og forsinkelser oppdager tidligere, fordi informasjonen ikke stopper opp.
Målet er ikke å bygge organisasjonen på nytt. Det handler om å fjerne det som bremser flyten i det man allerede har.
KI fungerer ikke i organisasjoner som ikke gjør det.
De neste årene vil investeringene i kunstig intelligens øke. De fleste vil ta teknologien i bruk. De færreste vil hente ut reell verdi.
Forskjellen avgjøres ikke av hvem som har best modeller, men av hvem som klarer å gå fra rot til flyt.
KI-pioneren Yann LeCun: – Språkmodeller vil ikke føre til intelligens på menneskelig nivå
