DEBATT: Akson

– Man trenger ikke være idiot for å støtte Akson-planen, men strategien er likevel feil på mange forskjellige måter

Derfor må arbeidet organiseres etter brukerne og ikke innkjøper.

Christin Gorman jobber som utvikler i Kodemaker.
Christin Gorman jobber som utvikler i Kodemaker. (Montasje: TU Media/Privat)

Derfor må arbeidet organiseres etter brukerne og ikke innkjøper.

  • AKSON

Dette debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Debattinnlegg kan sendes til tips@digi.no

Mitt første innlegg her i digi.no om Akson-prosjektet var fullt av spørsmål. Hva er det Akson egentlig skal levere? Hvorfor har man organisert arbeidet som et gigantisk prosjekt (jada, delt i flere deler, men likevel et prosjekt med ett navn: Akson.)

Jeg ba om oppklaringer slik at debatten kunne bli mer opplyst. Oppklaringer har jeg også fått. Jeg har lært mye det siste halvåret, så jeg håper at kritikken jeg her kommer med kan ha høyere verdi for direktoratet.

Grunnen til at jeg ytret meg kritisk i første omgang, var at jeg vet veldig godt at store IT-prosjekter er både kostbare og assosiert med høy risiko. Jeg har lenge argumentert for at vi må bryte ned IT-satsninger i offentlig sektor, samt skaffe bedre «in-house»-kompetanse på IT-utvikling, slik at vi slipper å sette store prosjekter ut på anbud. Det bør ikke være mulig å foreslå IT-anbudsprosjekter til flerfoldige hundretalls millioner skattekroner over mange år uten å bli møtt med solid kritikk. Når ikke politikerne, byråkratene eller journalistene våre er i stand til å bidra med denne kritikken må vi skattebetalere trå til selv.

 Først la meg presentere det jeg har lært:

I begynnelsen skulle Akson-arbeidet være delt i to: «Akson Journal» og «Akson Samhandling». Det siste skulle være en plattform for informasjonsdeling. Men dette har blitt trukket ut av Akson – ettersom helseinformasjon ikke har noe med kommunen å gjøre. Helsedata tilhører pasienten og bør ikke være avhengig av hvilken kommune pasienten tilfeldigvis får behandling i. Bra. Jeg har innspill til denne delen av arbeidet også, men skal holde meg til det som er igjen i Akson-prosjektet i dette innlegget.

«Akson Journal»-arbeidet som gjenstår har som hensikt å levere gode IT-systemer til ansatte innen kommunal primærhelsetjeneste: 

  • Fastleger
  • Skolehelsetjenesten
  • Sykehjem
  • Legevakt
  • Fysioterapi
  • Tannhelsetjeneste
  • Hjemmetjenester
  • Fengselshelsetjeneste
  • Migrasjonshelsetjeneste

Spleiseordning

Det er mange forskjellige helsearbeidere som er ansatt i kommunen. Vi har mange kommuner i Norge, og mange av dem er små – med tilhørende små budsjetter og lite intern IT-kompetanse. Med begrensede ressurser har det ikke vært mulig for kommunen å skaffe seg gode IT-løsninger for alle de forskjellige yrkesgruppene. Akson-prosjektet skal være en slags spleiseordning der kommuner går sammen for å skaffe seg bedre IT-løsninger innen helse. Det skal opprettes et eget AS, som skal ta seg av anskaffelse av helse-IT-løsninger. Arbeidet er foreslått inndelt i flere anskaffelser:

  • Journalplattform
  • Forvaltning av identiteter og rettigheter
  • Utvikling av grensesnitt og integrasjoner
  • Applikasjonsdrift og forvaltning
  • Driftsplattform
  • Kompetanse- og kapasitetsforsterkning
  • Tilleggsfunksjonalitet

(Alle anskaffelsene vil altså dekke en liten del av nødvendig funksjonalitet for samtlige arbeidsgrupper, og må leveres sammen med de andre anskaffelsene for å gi verdi)

Man regner med at det vil ta 10 år før alt er på plass for alle kommuner, men at de første kommunene vil kunne få levert løsninger om 5 år.

Alt blir vanskelig

Jeg skjønner at dette kan fremstå som en fornuftig plan. Man trenger ikke være idiot for å støtte dette, men likevel tror jeg strategien er feil på mange forskjellige måter. 

For det første, se på listen over alt som inngår i «kommunal primærhelsetjeneste». Behovene til ansatte i legevakta vil nok være ganske annerledes enn for de som jobber i migrasjonshelsetjenesten eller innen fysioterapi.

For å skulle lage IT-systemer som fungerer for alle disse gruppene er vi nødt til å generalisere og forenkle en hel masse. De fleste av oss har nok sett IT-systemer som prøver å gjøre altfor mye for altfor mange. Haugevis av meny-elementer man ikke aner hva gjør, masse felter man ikke trenger, men som er der fordi en helt annen brukergruppe trenger dem. For endebrukeren blir selv enkle oppgaver veldig komplekse, samtidig som nødvendig kompleksitet en trenger for akkurat sine oppgaver har blitt «generalisert vekk». Disse systemene krever masse ressurser på opplæring, ettersom det ikke er opplagt for den enkelte gruppe hvilke deler av systemet de trenger å forholde seg til.

For utviklere av slike løsninger blir alle endringer vanskeligere og vanskeligere å gjøre; dersom en brukergruppe ønsker en viss funksjonalitet på plass – må man alltid spørre seg hvorvidt man kan legge den til uten å ødelegge for alle de andre brukergruppene. Alt blir vanskelig for alle. Alt arbeid må koordineres. Alt tar mer tid, risiko ved feil øker og øker, da feil treffer absolutt alle som bruker fellesløsningen. Det blir også vanskeligere å ta i bruk nye løsninger som utvikles andre steder - da de ikke “passer inn” i «plattformen».

Helt feil abstraksjonsnivå

Det kan høres lurt ut å skulle lage et felles system, en konfigurerbar plattform, for kommunal primærhelsetjeneste. Men innen IT har vi lært igjen og igjen at det er mye bedre med flere enkle systemer, enn et komplekst system. I dag er helse-IT altfor fragmentert, da hver kommune har egne løsninger for hver brukergruppe, så jeg skjønner at man er skeptisk når jeg sier vi må dele ting opp. Men problemet i dag er at man har delt opp per kommune.

Kommunen er helt feil «abstraksjonsnivå» som vi sier innen programmering. Kommunen er irrelevant for både pasient og helsearbeider. Vi må dele opp etter hvilken helsetjeneste som utføres. Om fysioterapeuten min er ansatt i kommunen, fylket eller staten bør – både for meg og fysioterapeuten – være revnende likegyldig for hvordan arbeidet deres utføres. Om det blir litt overlapp i funksjonaliteten gitt til skolehelsetjenesten og til sykepleiere i hjemmehjelpen, så gjør det ingenting. 

Med inndelingen jeg foreslår vil alle prosjektene måtte levere både journal-funksjonalitet, driftsplattform, grensesnitt og API-er, identiteter og rettigheter. Jeg regner med at de fleste velger å bruke etablerte autentiseringsløsninger som ID-porten, og at enkelte kan bruke samme infrastruktur-leverandør. Men det er best om dette styres av de individuelle prosjektene. Tvinger man alle til å samkjøre, innfører man flaskehalser og unødvendig byråkrati. Vi bør legge opp til at flest mulig kan levere mest mulig uten koordinering med andre prosjekter og andre team.

Levere verdi underveis 

De beste «plattformene» (hva nå enn det betyr – alle har sin egen definisjon) har blitt til over tid ved at nødvendig funksjonalitet laget for konkrete behov utvides og samles over tid. Lager vi gode løsninger med gode API-er, og insisterer på at alle deler hva de gjør slik at vi kan dra nytte av alles arbeid, så vil vi få en «plattform» til slutt. Det vil ta tid, og det vil koste penger, men hele veien så vil vi levere god funksjonalitet til brukere som trenger det. Fysioterapeuter skal ikke måtte vente til funksjonaliteten til legevakta er på plass før de får levert løsninger de har behov for. Og så videre.

Det at Akson-arbeidet omfatter «kommunal primærhelsetjeneste» er kun fordi det helt tilfeldigvis er kommunen som er ansvarlig for innkjøp til akkurat disse, helt forskjellige, arbeidsgruppene. For kommunal ledelse er «IT-systemer for helsetjenestene» én post i budsjettet. Det er kun for dem, at «kommunal primærhelsetjeneste» er én ting. Ingen andre ser på dette som én ting. Ingen. Det er ikke kommunal ledelse som skal bruke systemene. Vi må organisere arbeidet etter hvem som skal bruke løsningene, ikke hvem som skal kjøpe dem.

Når over 80 prosent av kommunene i Norge tydeligvis ikke ønsker å være alene om ansvaret til å kjøpe inn IT-systemer, bør vi også revurdere hvem som kjøper inn disse systemene. Bør helse-IT være et kommunalt ansvar når over 80 prosent opplever at de ikke klarer oppgaven?

Biter over for mye

Jeg anbefaler alle å lese boka «Seeing like a state» for å få en bedre forståelse for dette med store offentlige prosjekter med formål om å løse litt for mye for litt for mange.

Boka har ingenting med hverken IT eller helse å gjøre, men trekker frem hvordan vi som mennesker ikke er i stand til å jobbe med altfor mye av gangen, uten å overforenkle. Fra landbruk til kommunisme og byplanlegging går boka gjennom prosjekt på prosjekt, der man bet over for mye av gangen – med de beste intensjoner – og feilet med dramatiske konsekvenser.

Våre begrensede menneskelige hjerner er ikke i stand til å håndtere all den nødvendige kompleksiteten som skal til for å levere gode brukervennlige løsninger for alle de forskjellige helsearbeiderne innen kommunal primærhelsetjeneste.

Dersom vi vil deres beste, må vi dele arbeidet opp, slik at vi er i stand til å ta deres reelle behov på alvor, og lage gode tilpassede løsninger for dem.

Les også

Kommentarer (2)

Kommentarer (2)
Til toppen