EUs forslag til et nytt europeisk konkurransefond, EKF, skal samle og forenkle EU-finansiering som i dag er spredt på mange ordninger, og styre mer kapital mot strategiske områder der EU vil styrke konkurranseevnen og tåle geopolitisk risiko bedre.
Herunder ligger også «Digital Leadership», en del av programmet med en investeringsramme på 48,5 millioner euro.
Dette er ikke bare «enda et program i rekken». Det er EUs måte å si høyt det som lenge har vært usagt: Digitalisering handler ikke lenger først og fremst om effektivisering og innovasjon. Det handler om makt, sikkerhet og geopolitikk, og om hvem som styrer teknologien vi alle er avhengige av
Spillereglene endres
I mange år har EUs digitale politikk vært sett på som markedspolitikk: fri flyt av tjenester, teknologinøytralitet, konkurranse på like vilkår. Nå ser vi et tydelig skifte.
I artikkel 10 i EKF-forslaget legges det opp til «European preference». Tilgang til programmer og anskaffelser skal i økende grad handle om kontroll, eierskap og strategisk tilhørighet, ikke bare kvalitet og pris. Dette er klassisk industripolitikk, men nå med digitale plattformer, data og infrastruktur som hovedarena.
For Norge betyr det at spillereglene endres, enten vi liker det eller ikke. Ja, artikkel 11 åpner for EØS-deltakelse, men rammen er tydelig: EUs strategiske og sikkerhetspolitiske hensyn skal prioriteres. Det er EU som definerer hvilke teknologier som er kritiske, hvilke leverandører som er strategiske, og hvilke allianser som er akseptable. EØS gir oss adgang, men adgang er ikke det samme som innflytelse.
Dette blir ekstra tydelig for oss som jobber med systemer som samfunnet faktisk står og faller med, når vi utvikler nye fagsystemer for stat og kommune, moderniserer 20–30 år gamle kjernesystemer, eller bygger kunstig intelligens inn i eksisterende systemlandskap. Da er det ikke nok å løse dagens behov. Vi må forstå hvilke standarder, arkitekturer og sikkerhetskrav som vil prege Europa de neste ti årene, for det er nettopp nå de formes.
Samtidig er ikke dette en lukket fest. EU etterspør interoperabilitet, skalerbarhet og robusthet med løsninger som kan gjenbrukes på tvers av land og sektorer, og som bygger på felles standarder fremfor nasjonale særkrav. Her har Norge mye å bidra med. Vi har en av Europas mest digitaliserte offentlige sektorer, erfaring med å modernisere komplekse, samfunnskritiske systemer, og tung kompetanse på KI, sanntidsdata og åpne plattformer i stor skala.
Velg den offensive linjen
Det er også her de europeiske teknologimiljøene, de som tenker gjenbruk og ansvarlig digitalisering, kommer inn. I stedet for at hver stat bruker tid og skattepenger på å løse problemer som allerede er løst i en annen europeisk forvaltning, kan man bygge videre på felles, europeiske løsninger. Denne logikken er helt i tråd med ambisjonene i EKF: mindre silo, mer deling, mer europeisk digital suverenitet i praksis.
For Norge er derfor spørsmålet ikke bare om vi skal være med, men hvordan. Vi kan velge en defensiv linje der vi ser på EKF som enda et program vi «kobler oss på» gjennom EØS, og håper at våre løsninger passer inn når rammene er ferdige. Eller vi kan velge en offensiv linje:
- Søke full og tydelig assosiering til EKF og Digital Leadership.
- Sørge for strategisk tilstedeværelse der prioriteringer, standarder og arkitekturer faktisk formes.
- Koble europeiske prioriteringer tett til nasjonale moderniseringsprosjekter og investeringer i digital kapasitet.
For å si det enkelt: Dette er ikke først og fremst et budsjettspørsmål. Det er et posisjonsspørsmål. EU planlegger samlede digitale investeringer på hundrevis av milliarder euro frem mot 2035. Hvis vi ikke sitter tett på når rammene utformes, risikerer vi å bruke milliarder på løsninger som senere må tilpasses føringer vi ikke har vært med på å definere, med lavere tempo, svakere konkurransekraft og mindre handlefrihet som resultat.
EU har allerede besluttet at digital politikk er strategisk styring. Det neste spørsmålet er om Norge vil være en del av det strategiske fellesskapet, som en aktør som merkes og savnes når den mangler.
Fem tøffe tester for personvernet i år
