Administrerende direktør i IKT-Norge, Øyvind Husby, skriver i Digi at «Problemet er ikke at det brukes for mange konsulenter. Problemet er at de ofte brukes feil». På ett punkt er vi enige: Konsulenter brukes ofte feil. Men det er et symptom – ikke selve problemet. Kjernen i utfordringen er at norsk offentlig og privat sektor i årevis har bygget opp en dyp avhengighet av eksterne konsulenter, en konsulentgjeld som nå svekker både gjennomføringsevne, strategisk kontroll og læringsevne.
Representerer de store
I denne sammenhengen er det viktig å huske på at IKT-Norge ikke er en nøytral premissleverandør i denne debatten.
Organisasjonen representerer mange av de største konsulentselskapene i Norge. Konsulentselskaper som selv har økonomiske interesser i at det offentlige Norge fortsetter å leie kompetanse, snarere enn å eie den selv.
Vi mener det er viktig å utfordre dette systemet fordi vi ser hvordan denne modellen gjør organisasjonene våre stadig mer avhengige av ekstern ekspertise. Strategiske kapabiliteter som burde vært bygd internt – som digital transformasjon, produktledelse, IT-sikkerhet, kunstig intelligens og dataforvaltning – outsources til konsulenter som sjelden har insentiver til å gjøre seg selv overflødige.
Resultatet er at kompetanse forblir på utsiden, mens de interne ansatte mister muligheten til kontinuerlig utvikling.
Eierskapet forvitrer
Når det er sagt, har konsulenter selvsagt sin plass. De kan supplere med midlertidig kapasitet, spisskompetanse eller objektive blikk utenfra. Men når konsulenter systematisk brukes på strategiske kjerneområder over mange år, forsvinner eierskapet over virksomhetens utvikling. Da blir konsulentgjelden reell og tung, både økonomisk og kompetansemessig.
Vi er også uenig i Husbys fremstilling av at «alle ikke kan ha eget IT-miljø». Poenget er ikke at alle skal bygge opp isolerte IT-avdelinger, men at tverrfaglige team må eie problemene og utvikle løsningene selv. Strategisk kompetanse må sitte tett på kjernevirksomheten for å sikre varig læring, hurtigere beslutninger og bedre tilpasningsevne i en verden der teknologi og forretning er uatskillelige.
Hvem skal eie kompetansen?
Konsulentgjelden handler derfor om langt mer enn effektiv ressursbruk. Den handler om hvem som skal eie kompetansen som former Norges digitale infrastruktur, tjenester og forvaltning.
Når strategisk kapasitet settes på anbud år etter år, svekkes den langsiktige konkurransekraften vår i en tid hvor vi allerede sakker akterut på produktivitet, verdiskaping og teknologisk innovasjon sammenlignet med våre nordiske og europeiske naboer.
Å redusere konsulentgjelden er ikke en kamp mot konsulenter, men et nødvendig veivalg for politikere, toppledere og styrer som vil sikre at kompetanse, innovasjonsevne og kritisk teknologiutvikling faktisk forankres i norsk næringsliv og offentlig sektor – der verdiskapingen skjer, og der ansvaret til syvende og sist hører hjemme.
At arkivloven skulle trenge en fornyelse, er for meg en gåte
